"Han Steingrim var ordrik.
Han gjorde skier som han drog på kjelke til Drammens-marken.
Han hadde ikke bry med å få solgt lasset sitt, er det fortalt.
Han kom oppover igjen etter en slik tur og var innom og kvilte på i Engarsroa.
Der viste en av karene fram ei tambakklokke som han var nokså kry av.
"Å fi," sa han Steingrim,"nå sto døm på tørve i bien og selte slekke før 2 skjelling skjeppa, og enda fekk døm toppmålt!"
Fra gammalt av var det kornkjøp som var det viktigste, erter, gryn, malt og humle.
Av dette var det bare kornkjøp som gikk for seg på marken.
Ellers hadde bøndene sine bykjøpemenn som de handlet med, leverte tømmer og fikk varer igjen, vi kan også nevne jern, jernvarer, tøyer og bruksting.
Så var det hestehandel.
Torkild Bjøre i Krødsherad var hestekar, han var påpasselig med å notere handlene sine. han var på Christi-aniamarken og på Kongsbergmarken og kjøpte hest i 1850 åra.
Han solgte en brun hest på Christianiamarken i 1855 og fikk 90 spd for den.
Kjøperen var Peder Aakerholt fra Hof sogn i Vestfold.
Det er ukjent om det blei festa tjenere eller leiefolk under marken.
De tre store markedene var i februar.
Her var det stadig sig av tjenere her fra dalen til bygdene utover på Drammenskanten, mindre over til Kongsberg.
Det er vel mulig at ungdom her fra bygda råkte på bønder fra andre bygdelag under marken og festa seg som tjenere.
Så vidt jeg husker fra forlikelseskommisjonens bøker her er det ikke eksempel på at slike avtaler er brutt.
Men det er ganske
mange tilfelle der tjenere ikke ville
stå ved avtalt tjeneste.
Det er kjent at kjærestepar tok seg en markenstur sammen for å kjøpe ringer og trulove seg.
Ringene kunne de tuske til seg ved markenshandel, men helst blei de kjøpt hos gullsmeden i byen.
Anders Hovden i sine velmaktsdager