Det var "gaukesalg" av øl ved en driftestyr ved Noresund i 1859.

En slik "gauk" blei tatt under en driftestyr på Solumsmoen omtrent samma tida.

De holdt seg godt unna danseplassen med handelen, men det var ikke så liketil å unngå å bli oppdaget.

Ved driftestyren var det ikke anna enn dans.

Men ved bymarken, de tre store som bygdefolk her reiste til, var det noe ganske annet, som vi skal se seinere.

Ungdommen tinga seg en spellemann, han var ikke vanskelig og skaffe.

Slike danser ga skillinger, for det blei gitt spellemanns-penger av dem som dansa.

Som nevnt dansa de på ei slette nær drifta, der det høvde så, eller som på Solumsmoen, i den nye storvegen.

Det var i 1890.

De tre store markedene var årvisse, Kongsberg-, Branes- og Kristianiamarken.

Markensturene herfra gjaldt disse.

For ganske mange i bygda var markensturen årvisse, også i seinere år.

De to førstnevnte var de viktigste for Sigdal og Eggedal, men det var alltid noen som tok turen like inn til "Krestjan", som de sa.

Det var først og fremst karene som drog til marken, men, som vi skal se, var det også kvinner med, helst ungjenter som fikk en markenstur, kanskje som en slags belønning.

Jøran Vika, født 1855, fortalte at hun som ungjente var med på Kongsbergmarken.

Karene hadde hest på turen.

Somme hadde nok hestebytte i tankene, andre hadde hesten bare for å komme fram og til å frakte varer til og fra marken.

Det kunne være tinget markenskyss også, så folk for betaling fikk sitte på med kjørekarene.

Det var såpass lange veger at folk gjerne ordnet seg med skyss.

Andre kunne ha dragerkjelke til varene de hadde å selge eller kjøpe.

For storparten av markedsfarerne i seinere år, slik det var i folkeminne for 50 år sia, så var det bare mer tilfeldig at de tok en markenstur.

Men endel hadde ærend der hvert år.

Det var de som produserte for salg, eller de var skinn-kremmere.

Husbonden sjøl var den vanligste markensfareren.

Han kunne ha med seg et eller et par av de voksne barna, det var mer sjelden at kona var med.

Derimot kunne han ta med en tjenestegutt eller en husmann som hadde ærend på marken.

Det var ikke uvanlig at en sønn eller en pålitelig tjenestegutt fikk hest og kjøredoning til en markenstur.

Da kunne det bli flere på sleden.

At ungdommen, særlig guttene, fra gardene, plassene og stuene sammen med husbøndene var markensfarere omkr. 1800, ser vi av et referat i tingboka.

Markedene blei regna som viktige for distriktene her.

I 1796 var sesjonen for utskriving av soldater bestemt til samme tida som Bragernesmarken.

Dette fant futen, helst etter klager fra allmuen, så uheldig at han bad om å få satt ut sesjonen til etter marken, - "fra hvilken mange og de fleste av gårdbrukerne og legds-bøndene, såvel som landsoldatene selv, ikke uten større eller mindre skade kan være borte fra sin nødvendige handel.

" Denne "erindring" ba allmuen måtte bli skrevet av og sendt amtmannen

"hvis omsorg for deres tarv de med tillit anbefaler seg."

Skinnkremere drog dalen langs og kjøpte opp huder og skinn for salg på Kongsbergmarken.

Bøndene sjølve hadde smør, ost og skinn for salg på marken, mest i Drammen, på Branesmarken.

Dit kom de også med hele lass med heimelagete skier, både for voksne og barn.

Korgmakeren tok seg en tur for å selge, det gjorde også jegerne som kunne ha et par reveskinn eller en bunt med ekornskinn for salg.

tilbake til 2001-2- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 17