Slik "marknadshandel" dreiv de både i Eggedal og i Krødsherad men det det er ikke nevnt i Sigdal.

Sommerstid brukte disse handelskarene og klokkebytterne å lure seg nedom kirkegarden, helt bakom beinhuset på kirkegarden ved Olberg kirke i Krødsherad, der kunne ikke kirkefolket se dem.

Det var nok så at de helst ville drive geskjeften usett.

Truls Ørpen i Krødsherad fortalte at det var flere der som ikke rakk å komme inn i kirken fordi de var opptatt med handelen.

Det var bare karene som var med på det.

Han fortalte videre at en søndag om sommeren kom karene fra Sokndalen ridende til Olberg-messe, tilsvarende var det ei messe over i Sokndalen der kryllagene møtte til hest hvert år.

Da var det kappriding på vegen, hestehandel og heste-bytte.

Så det var nærmest som en marken, det også.

Driftehandlerne kunne gi seg til å bytte hester. det er kjent, men det var mer sjelden.

Storfe kom de for å selge, det skulle gi kontanter, så det var neppe nevneverdig bytting av kyr, okser eller kviger.

Målet var jo å få omsatt alle dyra med størst mulig for-tjeneste.

Men om det bau seg et tilfelle der et fordelaktig bytte var mulig, slo driftekarene til.

De kunne hjelpe til så det blei muligheter også.

Vi har et par eksempler på det.

Her nevner vi bare at Syver Qvammen fra Flåmsdalen kom i beit da han i 1859 handla med en umyndig person i Krødsherad.

Det gjaldt en hestehandel gjort 7. mai det året, altså ikke ved en drifte-handel.

Det sto til rest 19 spd. som skulle betales til 19. oktober.

Det var ikke skjedd, derfor kom kravet året etter, da med renter etter 5 % p.a. fra forfallsdato.

Men så kom det opp at karene hadde tura samtidig med at de handla, og kjøperen var blit fyllt opp så han var utilregnelig. forts.

Han var forresten umyndigjort, men om det var skjedd i mellomtida, er ikke nevnt.

Handelen hadde vært ufordelaktig for ham, så vergen nektet å betale restbeløpet.

Driftehandlerne fikk utestående store beløp.

Enten det var skikken, viljen eller råda som gjorde det, kredittspørsmålet kom stadig med.

Den som ikke ville eller kunne betale kontant, måtte få henstand.

Avtalen var gjerne:

det halve til jul,

resten til marken, en av de store markedene, Kongsberg eller Bragernes.

Gjerne blei det krevd kausjon, at en eller to gikk god for kjøperen.

Husmannen fikk gjerne husbonden til å stå som garantist.

Som vi har nevnt før, fikk forlikelseskomisjonen atskillig å gjøre med slike gjeldssaker utover på 1800 tallet, særlig i tida l 825 til omkr. 1890.

Den handelen som gikk for seg ved driftene, rammet ikke landhandlerne.

Derimot var det stadige klager over skreppehandlerne.

Folkeliv

Driftekarene passet det så, at de fikk en "dreftesindag" i Eggedal.

Det var tre på Rugland, så Husumkarene lå der drifte-søndagen.

Det kom mye folk til.

I eldre tid var det dans om natta, men den var det slutt med så tidlig at ingen i dag kan minnes den, fortalte Kristian Hollerud i 1940.

Så dreiv da driftekarene dalen utover.

De hadde tinga seg hamnetre tidligere, så de visste hvor de skulle ta inn for natta.

Som regel var ikke dyra særlig sultne når de nådde treet, de hadde beita etter vegkantene.

De blei drevet så sakte at de fikk tid til å bite med seg av det sparsomme graset i grøfter og vegkanter.

Denne tida blei vegkantene slått grundig hver sommer, så det var tilveksten, håa, dyra måtte nøye seg med. forts.

tilbake til 2001-2- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 11