De stakk av øverste laget, lyng og tuer, dels jordgått torv, og kom ned på den
høvelige torva,.
De hadde skarpslipa stikkespader som de skar igjennom myra med og laga torv som var omlag 30 x 18 x 10 cm.
Torvblokkene ble satt opp på myrkanten på ende, to og to mot hinannen som et lite rauk.
Eller de la torva opp på hesjar, på staurer med pinner gjennom og rajer på dem til å legge torva på.
Torva ble kjørt ned til bygda, ca 3 1 /2 km på vinterføre.
Landbrukslaget hadde en torvriver ved frørenseriet, der ble torva revet små.
Nå blir nødvendig torv kjøpt i baller i butikken.
Det er torv fra torvstrøfabrikker i Østfold og Vest-fold.
Småstubber
Hartmann var den siste gammeldagse embetemannen kallet her.
Og folk husket ham som ganske ettersittende.
Når han hilste på karene her, brukte han å stryke dem over bringa for å kjenne etter om de hadde ei lommeflaske på innerlomma.
Det la karene merke til, og likte det bare så måtelig.
I mellomkrigsåra måtte de også her i bygda drive med kommunalt nødsarbeid.
Daglønna var låg, for en familiefar måtte det være sultelønn.
Flere karer som var på slikt nødsarbeid oppi bygda, blant dem en eggedøling, satt og kvilte da oppsynsmannen kom.
Det blei prata litt fram og tilbake, og så gikk han.
Om ei stund kom han tilbake.
Der satt karene fremdeles og kvilte.
"Men, sitt di og gviler nå au da?" sa han.
" Ja," svarte eggedølingen," ein kan gvile lenge før ei krone nå."
