Snøvinteren 1951.

Vinteren 1951 var ualminnelig snørik minst halvannen meter inn på skauen.

Med slike snømengder var det ikke lett å gå løypa over Nattjernåsen.

Snøscootere fantes ikke på den tida.

Spora kunne til tider bli svært så djupe, og det blei ofte dårlige stavtak.

For krylungenes del tok som regel Finnerudskougbøringane på seg å brøyte fra Finnerud opp til Nattjennåsen.

Slik også i 1951.

Alt lå derfor vel til rette for løpsdagen som var søndag.

Men natt til lørdag kom det til vår fortvilelse nærmere en halv meter snø.

Det blei en travel lørdag formiddag.

Først var det å samle sammen et mannskap som var villig til å ta turen innover, iallfall til Finnerud.

De fleste aktuelle skulle gå løpet neste dag, men det fikk ikke hjelpe.

Vi var nødt til å gå gjennom løypa på nytt, og 8-10 mann dro i veg.

Det gikk bra, og folk fra Finnerudskauen hadde som vanlig tatt den tøffe strekningen opp til Nattjennåsen.

Søndag morgen, et nytt mareritt på grunn av nok et stort snøfall i løpet av natta.

Alle på Krøderen som dreiv litt med ski var påmeldt til rennet, men 3 mann ofra seg og dro i veg innover mot Finnerud.

Det blei ei stri tørn.

De bratte liene oppover fra Glesne tok på kreftene, men vi håpet i det

lengste på at Finnerudskaubøringene nok en gang hadde stått oss bi, så vi i alle fall slapp den aller tyngste strekningen fra Finnerud opp til sjølve Nattjennåsen.

Til alt overmål hadde snøen siste natta kommet som jule-kvelden på kjerringa også for våre venner på skauen.

Altså intet nyoppgått spor videre innover.

Yngstemann gjorde vendereis ved Finnerud og turen opp til Nattjennåsen blei slitsom for de to gjenværende  forts.

Småstubber.

Vi visste at det kunne bli et kappløp med tida, for løperne skulle snart starte fra Solumsmoen, og det var mange skarpskodde med.

Turen opp til selve Nattjernåsen blei et svare slit, og der spora våre blei forenet med sigdølingenes, kunne vi se lederen, Jens Bråthen fra Bakke noen hundre meter nede i stigningene.

Vi måtte i stillhet undre oss hva den gode Jens ville sagt hvis vi ikke var kommet i tide.

Spora våre var imidlertid svært lause, så vi snudde umid-delbart, og Jens tok oss igjen like før Finnerud.

Han vant da også løpet overlegent tross lause og dårlige spor.

Like før det blei virkelig mørkt kom også sistemann i mål.

Det var Kristoffer Ebbesberg fra Sigdal.

Han starta i eldste klasse men var med i hvert eneste turrenn i nærheten, og han blei alltid sist.

Men Kristoffer syntes det var moro uansett, og arrangørene var vant med at han kom til mål nokså seint på eftan.

Så alt var ved det vanlige.

Gunnar Finnerud, eller "Gøten", var ikke særlig fornøgd med skatten og beklaga seg over denne ein eller anna gong i 1930-åra.

"Her sitt vi på skaugen og betaler skatt, men hå ha vi att?

Ikkje ha vi ongar så vi treng skulen, ikkje ha vi veig, ikke ha vi elektrisk kraft eller lis, ikkje ha vi telefon og ikkje ha vi post, den må vi hente på Krøderen.

Og ska vi te mølla, må vi låne uss hest så vi kjem te Kofse-Glesne.

Før denna hesten vår e slekk at'n spiskar eira og blir så fjørro nå vi kjem langt nedpå Moane, før der hører' n bilane nordi ved talesne.

Vi få vara gla vi får'n så langt som te Kofsegarn.

På storveigen kan vi ikkje kåmmå.

Så vi må låne uss hest på Glesne da, før å komma te mølla og få møli det vi treng.

Je sjønnar ikkje hå vi ska betale skatt etter."

tilbake til 2000-2- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 17