En syklon gjorde kirkehuset til pinneved i 1916, men alt i 1918 sto en ny kirke ferdig.

«Pionerkvinnen må heller ikke glemmes.

Hun som stod trofast ved mandens side i ondt og godt og som vel følte savnet og ensomheten sterkest i de første nybyggerår."

I denne perioden fra 1839 til ca 1910 reiste det ut omlag 3000 personer fra Sigdal/Eggedal og mer enn 1000 fra Krødsherad.

«Han Jon va ikkje ong da han kom over, men han levde lenge.

Han snakka så mikkji om Norge, om tussar og slekt.

Ein dag va døm i kjørka.

Der hadde'n mobro søtti ved sida tå'n Jon.

Da 'n mobro kom utatt, sa 'n det:

«Nei, nå e det inga råd med'n Jon.

Nå snakkar'n om tuss i kjørka au.»

De første som kom over til Amerika slo seg gjerne ned i nærheta av folk de kjente, eller som de forsto språket til.

Karene, som oftest var de som hadde mest med myndighetene å gjøre, eller som handla med amerikanerne, lærte nok fort språket.

Det var kvinner som bodde i Amerika i mange, år, men som aldri snakka et ord engelsk.

Disse "norske" samfunna blei etterhvert amerikanisert og folk som hadde røttene sine i våre bygder mista kontakten med hverandre.

Noen følte det som et tap og de gikk inn for å lage et samlingpunkt for folk fra Krødsherad, Sigdal og Eggedal - Sigdalslaget.

«Anders B. Pedersen i Rothsay, Minnesota, var en av stifterene av Sigdalslaget som består av folk fra Sigdal, Eggedal og Krødsherad fortss..

Han var født i Bråtaka i Sigdal 1838.

Hans foreldre var jordbrukere, og ikke velstandsfolk, så Anders kunne ikke få noen høgre utdannelse som han så meget traktet etter, og som hans foreldre gjorde alt mulig for.

Men det strandet alltid på utgiftene.

Derfor ble det bare folkeskolen for ham og hans åtte søsken.

Etter konfirmasjonen gikk han i skredderlære, og gikk med en skredder fra gard til gard.

Og det var i sannhet en god skole for å lære folkelivet å kjenne.»

I 1870 drog han til Amerika.

Tanken på å få til et bygdelag i Amerika fikk han da han var i Norge en tur i 1895.

«Folk her spurte om han hadde truffet noen av deres slektninger eller kjente, men i de fleste tilfelle måtte han nekte for det.

Da tenkte han:

«Om vi hadde hatt et Sigdalsstevne, så hadde jeg truffet mange av dem.»

Det var også andre som hadde vært innpå tanken om å få i stand et lag av bygdefolka her fra distriktet.

T. C. Sætra i Washington, L. M. Enger i Decorah, Iowa og Knut E. Nelson i Manfred i N. Dakota hadde alle hatt i sinne å få i stand et eller annet slags selskap eller lag.

Det første stevnet var i Fergus Falls i Minnesota.

Det var i 1911.

Sankthansdagen det året kom det så mange bygdefolk-utvandra sigdølinger, eggedølinger og kryllinger - at folk i byen forundret seg over mengden.

Her ble lovene vedtatt.

I paragraf 2 er formålet for Sigdalslaget tatt inn:

«Lagets formål er å samle disse bygders (Sigdal, Eggedal og Krødsherads) udvandrede menn og kvinner til felles forståelse, hygge og oppmuntring i dette land som de nå bebor, samt samle og bevare slektenes historie som den går og kommer, så vidt som mulig, og bevare et godt forhold. forts.

tilbake til 2000-1- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 11