Når det gjelder kildematerialet, er det litt rotete med flyttemeldingene.

De meldte seg hos kapellanen i Krødsherad og hos sognepresten i Sigdal.

Somme reiste uten flytteattest.

Noen slo seg ned i andre distrikter her i landet før de drog videre til Amerika, noen tok flyttemelding; til Sverige, men fortsatte til Amerika.

De som reiste uten å melde ifra hos presten, var gjerne karer som rømte fra farskapsplikter, militærtjeneste eller uærlighet, og ugifte kvinner som lurte seg avsted før det kom opp at de skulle ha barn.

Det var vel ikke så mange, men de mangler altså i utvandrerlistene.

Forventningene til det nye landet var jamt over store, de hadde vel ikke reist ellers.

Også barna hadde sine forventninger, også for dem var maten det viktigste.

Det er herma etter to smågutter som satt på ferdalasset.

 «Døm måla ut før einan hossen døm sku få det over der.

Da sa den eine:

 «Da ske vi få det godt. Vi ske steike flesk, karve toffel og røre de ihop i ei kivju.„»

Reisa fra heimbygda var heller ikke da som nå, det var dårlige eller ingen veger mange steder.

Som oftest var det om våren, i snø-løysinga at de måtte reise for å komme til Drammen da skipet seilte så snart isen på fjorden gikk vekk.

Disse skipa var ikke bygde for å ta reisende, det var frakteskuter, men de tok likevel folk med for fortjenestens skyld.

Vi gjengir litt av hva en har fortalt, han som seilte ut fra Drammen i 1852:

"Det var bare to rom under dekk der emigrantene fikk innrette seg som best de kunne.

Her fikk de spise, sove og oppholde seg det meste av tida.

Var det 150 emigranter, ble det 75 på hvert sted.

Var det storm, ble alle lemmene lukket til så det ble helt mørkt, bare noen travlamper gav et sparsomt lys.

Noe vindu i skipssida fantes ikke.

Når de slik ble stengt nede i 2-3 dager om gangen på grunn av storm, ble det en fæl lukt og usunnhet uten like.

Mange lå sjuke, ja, endog fødsler og dødsfall kunne hende, og da var det ikke hyggelig å være ombord.

Intet under at mange ønsket seg tilbake til den husmannsstua de hadde forlatt eller til setra der heime.

Kjøkkenet var bygget oppe på dekket og var ca. 7 m langt og 4 m bredt med ei låg dør i begge ender, en fikk fint krøke seg for å komme inn og ut.

Etter den ene langveggen var det ei kasse, ca. 1,5 m brei og 0,6 m djup. Denne var fylt med sand.

Der kokte de maten alle sammen.

Det var 16-18 brannjern der de kunne sette kjeler eller gryter.

Da det bare var hol i taket, ble det ofte fullt av røyk inne i kjøkkenet, de kunne knapt se hverandre.

Da gjaldt det å bøye seg så lågt som mulig eller å springe ut i frisk luft så ofte som råd var.

Det første om morgenen var å møte opp og få seg tildelt ved for dagen.  forts.

tilbake til 2000-1- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 5