Dette skyldtes nok den ekstremt låge vannstand i fjorden denne tørkesommeren.
Men Direksjonen krevde at arbeidet i framtida skulle være ferdig innen utgangen av juli og at arbeidsstokken derfor måtte økes fra 25 til 35 mann.
Fløyterlaget var ikke enig og krevde forhandlinger.
De hevdet at de i alle fall må måtte få kompensasjon og at det måtte tas hensyn til økningen i mannskapet ved forhand-lingene om akkorden.
Enden på visa blei nå slik Direksjonen ville ha det.
Til overmål kom det et rekordstort tømmerkvantum i vass-draget i 1957 på rundt 120.000 kbm.
Da måtte fløyterlaget ta inn 7 mann ekstra, så det blei 42 mann i fløytinga.
Til tross for brukbare år på slutten av 1950-tallet begynte det så smått å dukke opp konkurrenter til tømmerførselen på fjorden, og det var bilene som med sin fleksibilitet tok mer og mer over transporten og satte en stopper for fløytinga, som hadde sin siste sesong i 1968.
Tømmerfløytinga hadde stor betydning for en kommune som Krødsherad.
Dette var lenge den største arbeidsplassen i bygda, og sjøl om det var deltidsarbeid kunne kommunen innkassere be-tydelige beløp i skatt fra fjordkarane i løpet av et år.
Ikke minst likte folka arbeidsplassen sin, og mange var nok skuffa da det var slutt.
De var taleføre folk, fjordkarane, og var ikke redd for å hevde meininga si, så det kunne ofte være livat i kvilehytta på Klinketangen.
Kilder: Sæter. Krødsherred. Mørch: Krødsherad b. 11, Roar Tank:
Modums historie b. 1. Tore Fossum: Drarnmensvassdraget i Den norske turistforenings årbok 1955. Dramrnensvassdragets Fellesfløtningsforeing.
Jubileumsskrift 1 807-1957. Samtaler med Paul Dybendal og Bjarne Ruud.
