Og je hugsar, me je va liten heime i Skola, at nå vi kom opp om morran, kunne grimune vara langt, langt søpå fjorden, for da hadde døm fått medbør."

Og det kunne være et slit på fjorden når vinden slo seg vrang og kom fra sør.

Før slepebåtenes tid var det da om å gjøre å få festa grimene så de ikke dreiv nordover igjen.

Dampbåtene var i så måte en omveltning for fjordkarane.

Vi har sett at `Haakon Adelsten" kom til Krøderfjorden alt i 1861 og at den til tider blei brukt til sleping av halling-tømmeret.

I 1903 blei det kjøpt inn en båt som hadde vært i drift på Randsfjorden.

Det var "Hallingen", som fra 1912 blei satt inn som slepebåt i den ytre delen av fjorden.

"Jarl" kom noen år seinere, antageligvis i 1928.

Den blei brukt til sleping en liten mannsalder, og det må være tusenvis tylfter tømmer den gjennom åra har tauet over fjorden.

"Norefjeld kom først til vassdraget her uti 1950-åra, så det var lita fartstid den fikk her.

Det bør nevnes at 1916 var et vanskelig år for fløytinga.

En voldsom flom i mai feide med seg tømmer fra velter og landleggeplasser, og sprengte mange hengsler, blant annet Gulsvikhengslet, så fjordkarane fikk et svare strev med å få samla tømmeret som blei liggende på både åker og eng.

Fjordkarane tar styringa.

Vilhelm Lesteberg var sjef for fløytinga her i 1920-åra.

Det er uklart om han hadde tatt på seg arbeidet for en viss sum, og sjøl leid folk til å utføre arbeidet, altså på entreprenørbasis, eller om han bare mottok godtgjørelse for eget arbeid.

I 1931 organiserte fjordkarane seg.

De meldte seg først inn i Norsk Papirarbeiderforbund seinere blei det Skog og Land.

De valgte Gunnar Skogly som formann i den nye fag-foreningen, et verv han skulle komme til å inneha i mer enn 30 år.

Vilhelm Lesteberg fortsatte imidlertid som leder for fløytinga ennå et par år, men i i 1934 foreslo Thorvald Ula at nå fikk fløyterlaget sjøl overta styringa, både av det daglige arbeid og forhandlinger om akkorden, og da var det naturlig at lagets formann også blei arbeidsleder.

Gunnar Skogly, ,

formann i fløyterlaget i over 30 år. (privat foto)

Gunnar Skogly skulle komme til å bli en sentral mann for fjordlaget.

Ikke bare som arbeidsleder men også som lagets mann utad, både overfor fagforbundet og Direksjonen.

Som forhandler ved fastsettelse av tariffene møtte han sammen med lagets kasserer.

Arbeidssesongen for fjordkarane starta med inngriminga om våren, vanligvis rundt midten av mars.

Da lå det tømmer på de fleste velteplassene fra Krøder-området oppover til Breivik og Ørgenvika.

De flate, langgrunne "leirun" var opplagsplassen for tømmeret.

Hit Hadde hest og mann gjennom en lang vinter kjørt lass på lass og lagt tømmeret einradd på velta.

Tømmermerkerne ville ha det slik når de tok fatt på arbeidet sitt utover våren.

Etter Holsreguleringa steig vannet i fjorden, og tømmeret måtte legges på isen.

Dette kunne gjøre det vanskelig for både tømmermerkerene og -fløyterne.

Hvis vårvarmen kom plutselig, kunne det "vanne oppå", det vil si at vannet la seg oppå isen.

Utpå på våren, når isen var gått på fjorden, vanligvis rundt midten av mai, var hallingene i ferd med innspurten av fløytinga i Hallingdalselva.

En del av fjordkarane fra Krødsherad, som regel 12 - 15 mann, var da på plass på Tuvehengslet ved Gulsvik for å ta imot hallingtømmeret.

Og det var litt av ei batalje.

Ofte kunne det gå både dag og natt når hallingene lot tømmeret strømme fritt gjennom elvemunningen i den frådende elva, mens kryllingene fylte grimene sine, knepte dem igjen og lot dem seile nedover med strømdraget fra elva.  forts.

tilbake til 1999-2- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 31