1999-2-27

I 1913 blei "Krøderfjordens Fællesflødningsforening" stifta med Erik Finnevolden som den første formmann.

Lagets fremste oppgave var å sørge for en samordning av av Tømmerfløytinga på fjorden.

Dette blei realisert få år etterpå, da "Drammensvassdragets Fellesfløtningsforening" i 1919 vedtok nye lover og ved-tekter.

Disse gikk ut på at Krøderfjorden skulle høre inn under Fellesfløtningens distrikt, noe som var overensstemmende med krav fra de lokale organisasjoner.

Så i 1928 blei det inngått overenskomst mellom de lokale fellesfløtningslag og Direksjonen i Drammen om at all fløyting på fjorden fra Gulsvik og utover skulle ligge under Dram-mens-vassdragets fellesfløtningsforening og at utgiftene til så vel fløyting som deling av tømmeret ved Glesnehengslet skulle betales av tømmerkjøperne.

Som vi har sett tidligere var det i tømmerfløytingas første år bonden sjøl eller hans tjenere, kanskje husmennene, som sto for førselen av tømmeret ut til fjordmunningen, til Skinnes eller Vassendrud.

Men det blei etter hvert leide folk som overtok.

I jubileumsberetningen til Drammensvassdragets Fellesfløt-ningsforening 1807-1957 kan vi lese at det i første halvdel av 1700 tallet hadde "dannet seg en egen klasse faste fagfolk som dreiv med fløyting."

Det har sikkert vært mange slike også her i vassdraget gjennom tidene.

Det var vel så at disse som tok på seg fløytinga må kunne betraktes som fløytingsentreprenører.

De tok oppdraget for en viss sum og leide folk til å utføre arbeidet, men den eneste vi kjenner navnet på av slike entreprenører er Ole Olsen Thorstenrud, født i 1837.

Han var handelsmann på Gulsvik men opprinnelig fra Glasrudskauen.

Det er opplyst at han hadde kontrakt på all fløyting fra Gulsvik til Krøderen i mange år fram til 1900.


1999-2-28

En av veteranene blant fløyterne fra siste halvdel av forrige århundre og begynnelsen av vårt eget var Palme Dybendal, eller' n Pælme, som han blei kalt.

"Je ha liggi i fjor 'n i 50 år," brukte han å si på sine eldre dager.

Men det skulle etter hvert bli mange trofaste slitere blant fjordkarane.

Fløytinga var et ettertrakta arbeid.

Det var ofte skogsarbeidere eller småbrukere som fikk en kjækommen tilvekst til ei slunken årsinntekt under fløytinga.

Og sønn fulgte ofte etter far.

"Det va gjenne følk frå Skinnesøygardan og Råenbigda, det va liksom fjordkarar, alle sammen va veldig drivne," har Alf Skola fortalt til Andreas Mørch.

Med tida blei det tilgang til yrket også fra andre steder, men de fleste kom nok fra ytrebygda.

De hadde lært sitt fag og var mestere med tømmerhaken og høløksa.

Det var ikke lekker eller kjetting til å binde sammen grimestokkene med på den tida.

Fjordkarane brukte noe de kalte tekst til dette.

Edvard Raaen, gammel fjordkar, har fortalt følgende om teksten:

"Det va små grånbuskur. "

Je hugsar han gamle Pælme Jupendael va mikkji her på Råen om vår'n te'n far og høgg tekst.

Han felte smågrana med øks og rasa tå kvisten me kniv, så hadde døm' n over ein svær varme og verte dessan små buskun nå døm sku vri døm og bøgde døm i ringar.

Dessan vart bunta ihoppes og kjørt te Gørsvik om våren.

Ja, døm verte (varma) teksten godt, ellså rauk ho sund, og det vart mikkji lettare å vri når døm blei varma."

De var avhengig av vær og vind de gamle fjordkarane, før slepebåtenes tid.

Og de var mestere til å fornemme værdraget.

Det var nordavinden de satte sin lit til.

Ikke voldsomme vindkast, da kunne tømmeret slite seg og drive på land, men en fin, svak bris.

Alf Skola har fortalt følgende historie fra de tidlige 1900-åra:

"Det va et berg sønnom Skola, Vesleskolsberget.

Der va det som ein skut innunder ein siljukall.

Der hadde døm bosoa si, karane.

Utpå den tangen kunne ein, nå det lei på kveld og karane låg der og venta på bør te grima, se ein kar som sto der.

Det va' n Pælme.

Han sto der og liksom tok værdraget.  forts.

tilbake til 1999-2- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 29