Kongen hadde egentlig forkjøpsrett til tømmeret, og på Modum var det 4 kongssager, 2 på Buskerud og 2 på Haug, alle på kongens grunn.

Det var futens plikt å kontrollere at tømmeret blei ført inn i lensene til disse bruka.

Nå var det riktignok så at de priviligierte sagbruk, de som hadde tillatelse fra myndighetene, kunne få kjøpt tømmer.

Men det var flere kunder på markedet.

Engelskmennene hadde sine representanter i Drammen, og disse betalte sannsynligvis mer, for bøndene solgte også til dem.

Som eksempel på dette kan nevnes at moingen Peder Komperud i 1657 kjøpte inn tømmer og master på rot for handelsmannen Sillus Masily både i Skinnesmarka, Slevigen og Vassendrud.

Vanskelighetene var å få lurt tømmeret utenom kongens lenser, men tydeligvis var dette også mulig.

Av regnskapene fra fogden framgår det at han fra tid til annen konfiskerte tømmer som var bestemt til fremmede oppkjøpere.

Under Christian IVs regjeringstid, 1588-1648, blei det tatt ut mye tømmer fra Krødsheradskogene.

Kongen førte mange kriger, og han var en byggeglad herre.

Alt dette kosta penger, noe som måtte dekkes inn gjennom skattene.

På bygdene var det stort sett bare bøndene som den gang hadde råd til å betale skatt, og skattene måtte skogen dekke.

Det kan være verdt å nevne at kongen - i hele sin regjerings-tid - dreiv med nybygging og ombygging av Akershus festning.

Til dette byggearbeid hadde hver bonde plikt til å levere en tømmerstokk årlig.

Bøndene her i bygda valgte heller å betale stokken i rede penger i stedet for å frakte den fram til festningen.

Det fikk enda gå an med sagtømmer, men tvangslevering av mastetømmer voldte både harme og irritasjon hos bøndene.

Kjempetrær med en rotdiameter på 50-70 cm og en lengde på minimum 50-60 halvmeter.

Det var slitsomt nok å få slike stokker til vassdrag, men aller verst var det å få kjempene over fossene i elva.

Bare i Snarumselva var det tre større fosser, Ramfoss, Kaggefoss og Kistefoss.

Vanlig tømmer kunne slippes ut fallene, men mastetrærne måtte tas opp ovom fossene og hestekjøres til nedsida, dette var tunge tak for både mann og hest, og de fleste nekta for at de hadde mastetrær i skogene sine.

De fikk støtte av lernsmann Håkon Båsum og 6 lagrettemenn som i 1623 gikk god for at det ikke fantes mastetrær i hele prestegjeldet.

Men noen år seinere holdt futen befaring i skogene, og det viste seg at det fantes master i de aller fleste skogene.

Så masteleveringa måtte de finne seg i.

Brøtningen.

De skogene som lå avsides var ikke mye verdt i tidligere tider.

Hvis lendet var brukbart, med ubetydelige motbakker, kunne man hestekjøre tømmeret over lengre strekninger, men som oftest var skogene innover høgdene verdilause.

Hvis det da ikke var ei brøtningselv i nærheta.

En del brøtningselver var det i Krødsherad, men ikke mange.

På østsida, fra Slevika til Ørgenvika, stupte åsene bratt ned mot fjorden.

Så her var det ikke mulig å bryte tømmer.

På vestsida har vi Glesneelva (eller Fyrandelva / Brekkeelva).

Den har sitt utspring fra Glesjøen-Fyrandvannet, og så vel Sigdals- som Krødsheradtømmer blei brøti derfra.

tilbake til 1999-2- startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 23