Noe utom strå til å stikke opp pipene med, er ikke nevnt her.

Med tollekniven krafsa de ut av pipehodet, det hørte med til ritualet når ei skråtobakkspipe skulle gjøres i stand.

Skråtobakken hadde de, som nevnt, i dåser av messing.

Det samme var tilfelle med snus, så til hverdags.

Det er tatt vare på et lokk av en snusdåse på Nubberud.

Det er fingravering på det.

Så vidt jeg husker, er det sølvlokk.

Midt på er det et portrett, helst av utenlandsk opphav, med gravde forsiringer rundt på hele lokket.

Sølvtobakksdåser var gromme, det var ikke mange av dem, De var kjøpt i byen.

Hvor vidt de heimlige gjørtlere gjorde messingdåser, er ukjent.

Dåsen blei helst brukt til å spå været etter, så messingdåsen.

Den blei matt å se på imot uvær.

Men inni lokket satt det gjerne - i seinere tid - et speil.

Så dåsen hadde dermed en dobbelt oppgave.

Før det kom fyrstikker, var det gloa som fikk tenne pipa, eller de tok ei trestikke og tente den i varmen på peisen.

Det er ingen tradisjon om at tenning av pipa førte til brann eller andre ulykker her.

Snusvrikke (snuskvern) fra Nubberud.

Tegning av Andreas Mørch.

Folk røkte både ute og inne, men de satt helst når de skulle røyke, det var pipegvil.

Det var ulaglig å stå mens en gjorde i stand pipa med krafsing, karving, stapping og kveiking.

Når de arbeidet ute i skog og mark i den tørre årstida, hadde de ikke pipa med, Da brukte de skrå eller snus for brannfaren.

De kunne ikke gå med pipa i arbeid, den hefta, sa de, dessuten var det så som så med tennene hos mange av karene og kvinnene, de hadde ikke noe å holde pipa fast med.

Da var skrå og snus greiere.

I uthusa torde de aldri røyke, så de som hadde arbeid der, tok til snus og skrå.

Det skal være visst at de spytta, gamlekarene og kvinnene med.

Det hørte med både ved røyking og tygging av tobakk.

Ute var det greit, der kunne de spytte over alt, inne var somme så høviske at de spytta i peisen eller på omnsplata.

Men de fleste spytta på golvet før 1900.

De gamle fortalte om småbarn som fikk griset seg til mens de lå på golvet og krabba, det var tobakkspytt de kom borti.

Det kunne bli som en halvsirkel rundt en slik spytter, av klatt ved klatt, en avgrensning av området hans, noe kvinnene alt for 100 år siden ikke satte pris på.

Det hjalp ikke hvor mye de skjente på somme karer for spyttinga, det var sjeldnere kvinnene spytta utom omnsplata eller peisen.

Han Nils var mer reinslig enn som så.

Han spytta på bukselåret når han tygget tobakk, klinte det utover med neven og lot det tørke inn der.

Utover omkring 1900 blei det ufint å spytte på golvet, men mange fortsatte med det, så som i butikkene var det ille.

Karene satt der å prata, røkte og tygget skrå, men de spyttet så golvet var som en dam.

 Det blei satt inn spyttebakker. forts.

tilbake til 1999-1 startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 15