Lyse minner ved Juleleite

Drikkehornet er merke for juledagen på de fleste primstavene

Når det nærmer seg jul. og det er adventstid, kommer alltid tankene inn på gamle dager.

Det strøymer på meg minner om ting som ble fortalt, og ting jeg fikk være med på.

Jeg var så heldig å ha bestefar helt til jeg var 10 år.

Han var født i 1848, og hadde utrolig mye å berette fra omskiftende tider.

Ennå kan jeg fornemme den varme tryggheten når vi satt foran ovnen hvor flammene spilte gjennom spjeldet, og liksom leika seg bortetter vegger og golv i skumringen.

Vi hadde jo bare parafinlamper og talglys helt til 1924.

Dette var skreddartimen det.

Der kunne vi bestefaronga' n sitte og lye og lære til alt det underlige han «rødde om» fra eldgammel tid, om gamle tradisjoner og spennende historier fra virkeligheten.

Ingen T.V. eller radio med støyende kunstig underholdning til å bryte stemningen.

Vi stekte epler på ovnen til deilige godter, med litt kandissukker eller heimekokt sukkerklomp attåt.

Helst var det vel julefeiring og alt omkring den vi ville høre, der var så mye interessant og mystisk som satte fantasien i sving.

Allerede om høsten begynte de å forberede julen.

Mangt skulle gjøres. og gjøres riktig, og til rett tid.

Primstaven og gamle værmerke var en god pekepinn for de forskjellige gjøremål.  fortss...

Slik blei "luciadagen" avmerka på en primstav fra Sigdal.

Merkedagene var grunna på erfaringer gjennom tidene. og var allment godtatt.

Man måtte akte på spådommer om været, uvær kunne ratt lage heft i arbeidet.

Primstaven hadde Fyrebod.

Snøen:

"Vinternatt må du meg vente.

Helgemess kjem eg visst,

men kjem eg ikkje før Mortens-mess ( I1. nov. )

så bøyer eg bar og kvist".

Månen spilte også en viktig rolle der.

Det var uklokt å sette igang større arbeider på nea'n.

Slakting var uheldig da, kjøttet var vassent og kom til å bli ryrt.

Bakst likeså, leiven krympa under kjevlet, deig og øl ville ikke gjære.

Og juleølet var like viktig som maten.

I en gammel livørskontrakt står maltbygg og humle på lik linje med gardens andre ytelser til livets opphold.

Alle hadde en humlegard, til nytte og pryd.

En kan få inntrykk av at julen dreide seg mye om mat, men det var vel ikke så rart, det daglige brød var slett ingen selvfølgelighet.

Selv om det kanskje ikke ble snakket så mye om Skriften, så var alt preget av takknemlighet og respekt for Guds gaver.

Det gjaldt vel hele året, men julens budskap kom med den årevise påminnelsen om at strev og arbeid ikke er nok, man måtte be om Herrens velsignelse for at det virkelig skulle lykkes.

Slike tanker ligger nok bak hvert kors og andre kristne symboler som ble skåret eller svidd inn på redskap og utstyr.

De var ikke bare til pynt.

Og tjyrukorset over stabburs- og fjøsdøra var en bønn om beskyttelse.

Det er med en slags ærbødig glede jeg nå kommer inn på det gamle stabburet med de samme tingene som har vært brukt i omlag trehundre år.

Tømmerveggene er mettet av en sterk eim fra breskebaka kjøttkar, krydder og spekemat år etter år i mange generasjoner.

Det minner oss om at vi har røtter:

Lat oss ikkje forfedrane gløyma,

under alt som me venda og snu,

for dei gav oss ein arv til å gøyma,

han er større enn mange vil tru.

Ja, la oss ta fram lyse minner og gledes ved dem når vi nå ønsker hverandre God Jul!

Ingeborg.

tilbake til 1988-2 startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 27