Det var hverken rivetinner, sælepinner eller økseskaft i krambuene.
Sånt var høvelig arbeid for karfolkene på de rommelige kjøkkenene i de lange vinterkvelder.
Av dagligvarer var matmel, sild og salt det tyngste.
Salt var den gang en større artikkel enn den er i dag.
En sekk rakk ikke så svært lenge der det var mange dyr, og til matkonservering var det salt og atter salt.
Men en sekk av dette slaget merket en godt på lasset fra Branes til Øverst i Hol.
Hjemmefra hadde de også lass, men de lassene var lettere.
Det var særlig tørrede skinn, geitost og kvitost, smørbaljer og rakafiskdunker.
Ofte ønsket de sikkert at disse lassene skulle vært tyngre, for det var disse som skulle skaffe kontantene, skillingene og dalerne som trengtes.
Men de trengte ikke så mange av dem i de dager.
En jeger herfra kunne fortelle om det:
Han og hans følge var på jakt oppe i Lykkja, den vesle og vakre fjellgrenda oppunder Skogshorn i Hemsedal.
Det var før bilene kom fram over alt, og bonden de leide jakt av, møtte på Gol stasjon med hest og kjerre.
Herfra var det 3 - 4 timers kjøring og gange opp til gården.
Etter 14 dagers jakt i disse herlige
trakter, skulle de samme vei
tilbake.
Bonden kunne da komme innom handelsmannen på Gol.
Han trengte igrunnen ingen huskelapp:
1 alen 10 øres lerret til ysteklut var alt kona trengte.
Men det var ingen smalhans på stabburet for det.
Før jegerne reiste, skulle de selvsagt ha mat.
Midt på bordet tronet en rømmekolle og en liten forseggjort smørbalj, og rundt omkring: varme poteter, rakafisk, spekeskinke, spekekjøtt, fenalår, ovnsbrød, flatbrød, kvitost, geitost, lompe, vaffel, rømme og søt melk.
Til sist en liten "gulldråpe" kaffe med en brun sukkerbit til. forts..
