Litt om vareomsetning og transport i

"de gode gamle dager"

Av Martin Foslien

I 1966 var Krøderen Samvirkelag 5O år.

I den anledning forelå en fyldig beretning, ført i pennen av Martin Foslien.

Foslien var født i 1896.

Han var en kunnskapsrik person med god hukommelse og hadde som småfant opplevd den enorme båttrafikken på Krøderfjorden og ikke minst person og godstrafikken på Krøderbanen de siste år før Bergensbanens åpning i 1909.

Båtene, lasskjørerne og Krøderbanen satte sitt preg på bygda og spesielt Krøderområdet de siste tiåra av 1800-tallet og begynnelsen av 1900.

Det er disse forhold og dette tidsrom Foslien tar for seg i den del av beretningen vi gjengir her.

Før jernbanen ble åpnet til Krøderen i 1872 var hesten og "apostlenes hester" de viktigste transportmidler mellom bygda og byen.

Det gjaldt for Krødsherad, og det gjaldt for dalen ovenfor.

Og som rimelig er, var det særlig om vinteren den største og tyngste del av transporten foregikk.

Snøen gjorde de skraleste veier brukbare, og isen var lett å kjøre men mange steder farlig.

Fra de øverste bygder i Hallingdal tok det flere dager å komme til byen, til Branes, og enda lenger tid oppover igjen, lasset var gjerne tyngre da.

Det ble ikke liten utrustning som skulle til på en slik tur, både til hesten og kjørekaren.

De hadde gjerne en kiste, Braneskista, til å ha maten i.

Den var oversiktlig og grei, det var lett å dekke bordet. -

Var ikke lasset for stort og ubekvemt, kunne en gjerne ta en bit mens hesten luntet av sted.

Som så mange husgeråd i de tider, kunne disse kister være rent kunstferdig laget i blant, både av snekker og maler, og som oftest var vel dette samme person. fortsss...

Kunne disse kistene tale, ble det nok litt av hvert å høre.

De kunne fortelle om tilsnødde veier, om snøstorm og bitende kulde, om slit for hesten og slit for mannen som ofte måtte gi hesten en hjelpende hånd.

De kunne fortelle om lange, ensformige strekninger, over vann eller gjennom skog, da kjørekaren kunne sitte på lasset og dubbe av.

Var det -20 - 30 grader, var det ikke bra å være alene etter veien, men alene var de som regel heller ikke.

Eller kistene kunne fortelle om førefallet, am solskakke veier der det ikke var hvermanns sak å unngå velting.

For velte gjorde de, både titt og ofte.

Særlig i vårløsningen, til fryd for skøyerguttene som bodde i nærheten.

Når solen var god, og de så lassene nærme seg, møtte de gjerne opp.

Det kunne bli litt å se på, og høre på.

Lasskjørerne måtte jo ha losji og mat av og til.

Noen av stedene de kunne ta inn på var:

Leknesodden,

Sandodden,

Stavanesodden,

Olbergsundet,

Råenhallen,

Vinterstøa og

Sundvollen.

Om det var "varmt og kaldt vann på alle værelser" vites ikke, men det var i alle fall brennevin å få kjøpt. -

Varene som ble fraktet var av alle slag, men utvalget for kundene var ikke så stort i de dager.

Det var hverken rivetinner, sælepinner eller økseskaft i kram-buene.

Sånt var høvelig arbeid for karfolkene på de rommelige kjøkkenene i de lange vinterkvelder. fotrs.