Hun hadde brei, rød stripe fra hodet som så ut som fiskebeinsting på hver side.

Den gikk neolover ansiktet, bringa og rundt navlen 3 ganger.

Vi ongane glemmer det aldri.

Gunhild var 9 år, ,jeg 6 år og Kristian 3 år.

Fortalt av Leif Jokerud:

Min mor sto og støttet sig mot en lysbryter ved kammersdøra i Jokerud og snakket med min bror Øystein som lå i senga.

Hun ble slått overende av lynet og måtte hjelpes opp.

Hun var lamma i venstre side, og håret var svidd, hun var borte ganske lenge før hun kom til sig selv.

Min søster Lilly var gått for og lokke opp for krøttera, og kom ut i uværet.

Hun hadde stupt av lufttrykket.

Det var pløyd ei stor grøft i Furumoen (Tøllemoen) lynet hadde slått ned i ei furu.

Anton Moen sto på trammen under ei lyspære og hadde blitt snurra rundt flere ganger.

Kristi Lien bannemark hadde sitti med en jentunge (Olaug?) på fanget og hadde blitt kasta fram på gulvet i uværet.

Dette minnes jeg.

Fortalt av Ingeborg Sørum:

Fetter'n vår, Nils Haugen var på besøk, og vi leika og hadde det moro ute, men da uværet nærma seg, pilte vi inn og oppå finkammerset i bestefar-stugua, for der var det ikke innlagt strøm.

Der gjemte vi oss under dynene, livredde for å se lygna.

Det var ikke særlig hardt tordenvær, og da det var over, titta vi fram igjen, da var vi modige og begynte å spille "Casino" og "siste stikk".

Plutselig kom det ein smell, mye, mye hardere enn noe mineskøtt vi noensinne hadde hørt, og ei ildkule, dobbelt så stor som sola så ut som den kom gjennom glaset.

Vi gvakk vel slik at ingen av oss husker om vi skreik eller sa noe, og vi ble jo på en måte blendet og lammet av det voldsomme lyset og eksplosjonen.

Vi ble nok "skremt vettet av", for jeg sansa ingenting før mor og far kom farandes fra det andre huset for å se til oss, de hadde jo hørt det forferdelige smellet. fortss...

Gunnar bror var 10 år, Nils 11 og jeg 12 år, og i alle år snakka vi om denne nifse opplevelsen når vi treftes.

Ingen vet vel hvor denne ildkula egentlig starta sin ville ferd.

Noen mente at den begynte Øverst, ved Moen, og trilla nedover dalen langs Foslielva med sin lynvisitt innom hos noen utvalgte, ja til og med en avstikker helt opp til Rund.

Men både i Dannemark og Jokerud mente de at den slo ned i ei furu og transformatoren på Dannemarksjordet.

Alle var ihvertfall enige om at det var kun ei einaste lygne og smell som hjemsøkte hele dette område fra Øverst til nederst (eller motsatt ?) på Rundskogen, som er vel ei halv mil med en svipptur oppom Rund.

Vi får ty til den gamle Rundskogherma: "Hvo ved", sa'n Gamlekittil.

Småstubber

De kom ein tå grannane te Østby og råka gammer'n ute.

"Døm sier at faen ska henge i takrenna hos dei," sa mann

- Men Østby'n vart ikkje i beit da hell.

"Jaså, du vil lye te 'n du au?"

Fingar Nilsen Jare var 13 år da han blei borte fra setra på Tova.

Det var i 1850.

Folk trudde så forskjellig, somme var redde for at han var gått i elva, men det var og dem som meinta at han var innsviken i berg.

Men det var nok Toveelva som hadde tatt han.

Han gikk med tresko og de var håle på tørr bakke.

Ventelig hadde han mista fotefestet og var gått i.

De fant han i en høl nedi den ulandte elva til slutt.

(Kristian Hollerud)