Merkedager

Solhovsdagen (21. juni) var det mye en ikke måtte gjøre.

Det gikk ikke an å bake omnsbrød den dagen, for det ville bli rått.

Ikke måtte en kinne smør, for det ville ikke bli smør om en stridde aldri så mye.

Ikke kunne en brygge øl den dagen, for det blei surt.

«Det e ikkje brigga solhovsdagen, detta Ølet", sa de når de fikk godt øl.

Heller ikke dugde det å brenne brennevin på en solhovsdag, det blei usmak på det.

Alt en tok i nettopp når solhovet gikk - vi veit ikke hvordan de tenkte seg at det gikk for seg - falt av.

«Det va ei jente som dreiv i fjøset.

Ho kom,te å ta i hønnet te ei ku i den stunda solhovet gikk.

Ho vart ståandes med hønnet i nevan.

Det datt tå kua!

Men jenta va heit te å setta det attpå, og så vart det like heilt att."

Småstubber

Sankthanskvelden skulle de ta inn slike planter som de brukte til medisin.

«Jomfru Maria nøglebånd», som forresten ikke vokser i Sigdal-Eggedal, tok de inn med rot og tørka.

Hvor Jøran Vika hadde den kunnskapen fra, kjenner vi ikke til.

Men det var andre planter og som ble tatt inn sankthans-dagen.

Knut med ljåen (10. juli) var det tid å begynne med slåtten.

Kari med riva kom like etter, da var det tid å bruke riva.

Hundemåneden (23. juli-23. august) hadde mange merkingsdager.

Går hundemåneden inn med tørke, går den ut med regn, og omvendt.

De gamle ville ha det til at det kunne være ei vanskelig tid for visse mennesker og dyr.

Såleis meinte de at folk som var svake på sinnet, blei verre i hundemåneden, og det var farlig å bli bitt av en hund denne tida.

Jakob våthatt - «trea hunn» - skulle være tørr. Regna det den dagen, blei det dårlig slåttevær.

Marit vassause - de sa Mari Pissihosu også - måtte det heller ikke regne.

Det var «fjerde hunn", som de sa.

«Femte hunn" var Sjusovardagen, den var alltid slik at hvis det regna, kunne en henge bort ljåen i sju veker.

Olsok (29. juli) var det sikkert med flom, olsokflommen.

Det var så lite mjølk i kuene denne tida, olsokskvetten kalte de det vesle de fikk.

"Olsok rei kleggen bru´gom, fekk skal i vengen og blei borte."

Peder i fengsel (1. august) var en av de merkingsdagene de trudde mest på.

Var det regn den dagen, kunne de henge bort ljåene i tre veker.

Det skulle bli mye råttent høy.

«Det e den verste dagen, det", sa Åse Nubberud.

Hun var riktig ille ve når det var regnvær Peder i fengsel, fortalte Kittfil Pilterud.

Larsok (10. august) og Barsok - (24. august) var de redde for frost på åker og poteter, «Regnar det Larsok, ske det regne te Barsok,» sa Guri Høgeli.

Kvennknørren (1. september) er det kvennvatnet kommer.

Er det tørrvær den dagen skal det ikke bli godt for kvennvatn den høsten.

Men om det er regnvær kvennknørren, fører det med seg regnvær heile høsten utover.

Bededagen var Lars Tales oppe tidlig om morgenen og såg på himmelen.

Da kunne han se om det blei krig eller fred.

Ein gon såg døm to rajur mot einan på himmeln, akkorat som to krigerar mot einan.

Sommarn etter vart døm utkommandera te Mælmø.

Men det vart ikkje noko tå krigen, karane kom att.

Mikkelsmess (29. september) var merkedag for åkeren. Havren skulle skjæres til Mikkelsmess, etter den tida trengte ingen åker å stå, da kunne en vente snø.

tilbake til 1998-1`s startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 21