Arbeid før jul
Vi tar med litt av det som Andreas Mørch har samla om denne
førjulstida i Sigdal og Krødsherad.
Det ble arbeidet atskillig de siste vekene før jul med a gjøre i stand til helga.
Det var som til et lite gjestebud i hver heim.
Mye var alt tidlig fraseggjort, brødruvene lå på stabburet etter høstbaksten, kjøttet og flesket fra høstslaktinga av, reine klær til omskifte julekvelden og et nytt plagg til hver i huset lå ferdig på loftet, gjerne flere måneder forut.
Likevel var det nok å henge
fingrene i inn mot helga, enda om husmora var av det slaget at hun var
tidlig ute med alt.
Verre enda var det hos dem som alltid var i "siste lita" med stellet.
Det tok tid å brygge ølet og brenne brennevinet til helga, sandskuring av golv, bord og krakker, briskebaking av alle trekopper som var i bruk i huset, rydding og vask i alle skap og hyller.
Tinnfata - der de hadde slike - ble blankpusset.
Til slutt ble pussefilla vridd sammen til en hard tull som de drog et kors i bunnen på hvert tinnfat med.
Korset viste seg tydelig når fatet var satt opp i fathylla igjen.
Gjerne stod peisen og lyste opp i roa si, nykalket og drivende kvit.
Brannmurene brukte også å få et strøk med kritt eller kalk samtidig.
Småstubber etter Th. Kittelsen
"Gælne
Kjersti" budde ei tid i Vassvika like søom Lauvlia.
Det var ei lita dårlig stue.
Ei utsliti blå skjorte var brukt til å tette utslåtte vindusruter.
Ved sida av (trammen) steinhella ved døra vaks det frodig "reinfann".
Hytta var ikke til å bo i, hverken for folk eller fe, og den hadde stått ube-bodd lenge.
En vakker dag hadde Gælne-Kjersti flytta inn, og hun var ikke til å få ut att.
Det var en sotete kaffekjel i peisen, noe koppetøy på et lite bord og en fillehaug i det ene hjørnet.
Kjersti var ute med påsan (hun tagg mat).
Kjersti spådde ho Oline,
som var 'fremmele" (gravid):
"Enten blir det gutt, ellsa blir det jente!"
Noen månter seinere sa hun kry: "Je hadde rett je - de vart ei jente lell!"
Th.
Kittelsen fortalte ganske respektløst om en auksjon i Grønhovdsroa.
Eggedølingene er det flotteste folk til å by på auksjon.
En lort på en pinne ville komme opp i 5-6 kroner. (i 1890-åra)
Gammelt skrap som det ville være spott og skam å gi den usleste fattigmann, går som varmt hvetebrød.
Det er ikke så nøye om en ting er hankløs, om det er sprekk i bunnen, eller lokket er borte.
Hovedsaken er at de kan by over hverandre, erte hverandre, - passe nøye på hammeren når den begynner å synke til slag for siste gang, og da i ytterste Øyeblikk by enda noen Øre.
Slekt er moro, men mest moro er det når en gjerrig tverrpump slumper til å få tilslaget, og må betale en sprukket gryte med gull og grønne skoger.