Det var liv og røre når buskapen skulle på setra om våren.
Folk var oppe i otta.
Ved 4-5 tida var halve Ørpegrenda på beina, og folk og fe tok fatt på vandringa mot fjellet.
Det var tradisjon at alle fra Ørpegrenda starta samtidig, og det blei litt av et opptog utover mot Noresund.
Her bar det ombord i ferja, og sundemannen hadde ei travel tid på morran.
Men turen gikk ganske radig, og Ole S. Bråten, som vel er den i Krødsherad som har opplevd flest bufarsdager, er overbevist om at de vaksne kuene skjønte hvor ferda gikk og at de hadde gode dager i vente.
Det blei en drug tur etter landevegen før de kunne begynne på siste etappe mot de feite seterbeitene.
I gamle dager tok seterfolket av ved Sorteberg-moen og fulgte stier og rekster til fjells, men seinere, når vegene i Ringnesmarka var blitt mer utbygd, tok de kjørevegen.
Det fortelles også at folk "nolante bigda", de fra Enderudkretsen, starta allerede ved 11 - 12 tida kvelden i forveien, for de hadde lengre veg.
Om bufarsdagen skriver Mørch i b. II av Krødsheradboka (s.213):
Opprinnelig var de visst ikke uti sundet når de skulle på setra i Ringnesmarka, de tok over lenger oppi fjorden.
Det er i manns minne at de i Bråtan la en lem over to båter og frakta dyra over på den."
I førstninga Ole S. Bråten var på setra, brukte de å dra rundt St. Hans.
Seinere tok de slåtten heime først, og da kunne bufarsdagen bli langt ut i juli.
Vanligvis var setersesongen over ut i september.
Det var helst kvinnfolka som "lå på setra".
Men de gjorde ofte byttingsarbeid.
Seterbudeie i 2 veker, så heime i 2 veker mens ei anna var budeie.
1950-åra betydde slutten på setringa for de aller fleste på Østsida av Norefjell.
Veikåker ga seg i 1952.
På Østensetrene var det også oppbrudd.
For Bjørkas vedkommende var det slutt i 1956, og etter den tid rådde Inger og Ole S. Bråten grunnen aleine.fortss..
De fortsatte til gjengjeld i mange år ennå og er ikke riktig sikre på om oppbruddet skjedde i 1978 eller 1979.
Etter at nabosetrene blei tomme og både folk og fe borte, kunne det nok bli ensomt for de to som var igjen.
Men daglige gjøremal med stell av krøtter, mjølking, ysting og kinning gjorde at det aldri blei kjeisomt.
Flere år etter, i 1992, dro Gudrun Bjørka til seters med buskapen.
Mest som et eksperiment og et ønske om å lære litt om seterdrift og gjøremål i denne forbindelse.
Men på det tidspunktet hadde sauene tatt over beitemarkene rundt setrene.
Kuene fant faktisk ikke mat nok og likte seg dårlig.
Eksperimentet varte derfor bare ei kort tid.
Småstubber
Om det ikke var så sprekt med godt drikke til hverdags og vanlig helg, måtte det være av det beste nettopp til jul.
Omkring år 1800 heter det om
bygdefolka i distriktene her:
«Deres drikke er gemenlig valle med vann i, men til julehøytiden er skikk og bruk at enhver skal ha øl, samme hvor fattige de er, og alt - om de ikke har mer enn en setting malt - skal da brygges.»
(Iver Wiels innberetning)