Dette gjelder de to setrene til Olavsbråtengardene som eies av Ole S. Bråten og Karsten Gigernes og Haugensetra til Bjørn Haugan.
Bjørka flytta setra si sør for Søvøllan i 1930-åra.
Setra er restaurert og i god stand.
På Hølsetrene var det nordre og søndre Roskifte og Gubberud som holdt til.
Her er stølsbuene forfalt.
Det finnes ingen sikre holdepunkter for når Østensetrene og Høllsetrene blei bygd.
Sjølve seterretten er ikke tinglyst, og det har heller ikke vært mulig å komme på sporet av notater om dette.
Som før nevnt blei Veikåkersetra bygd i 1755, uten at det kan trekkes noen slutninger av dette for de andre setrenes vedkommende.
Det er vanskelig å forestille seg hvilket slit det må ha vært å få hogd og kjørt fram tømmer og andre materialer til bygging av seterhusa for fleire mannsaldre tilbake.
På den tida må vi regne med at det var reine urskogen oppi Ringnestunga, og både mann og hest må ha hatt en umenneskelig tørn med å få kjørt tømmeret fram til byggetomta.
Det var hardt
arbeid også for 50 år sida, da Ole S. Bråten bygde nytt fjøs (1947) og ny
seterbu (1949).
Han hogg tømmeret året før bygginga, slik at det fikk en sommer til tørk.
Det blei hogd ved Hyttemyran, og det er en drug kjøre-lengde og mange moter (motbakker) fram til Østensetrene.
Tømmeret var grovt og stokkene lange, slik at han ofte hadde nok med en stokk på lasset.
Han telja stokkene sjøl, men Ola Snersrud hjalp til med laftinga.
Plank og bord skaffa han seg ved å kjøpe tømmer i Hamre-moskauen og hogge det sjøl.
Han skar tømmeret på Sleviksaga.
Materialene blei kjørt med bil til Ringnes og videre med egen hest til seters. forts side 22
Fra v, Inger Bråten og Bertha Olavsbraten med kuene ved Østensetra omkring i 1950 åra.
Murstein, sement, vinduer o. l. bar hesten i kløv, noe som langt fra var enkelt da han var nødt til å krysse Ringneselva, og den gikk flomstor på den tida.
Det bør nevnes at de som leide seterrett av Ringnes hadde anledning til å ta ut gratis tømmer til bygging og vedlikehold av seterhusa, likedan gratis brensel.
Ringnesbonden ga ikke bort seterretten gratis.
Leia ble gjort opp med arbeid i skuren.
For hver voksen ku leieren hadde på setra, måtte han skjære 1/2 mål korn og for hver kvige 1/4 mål.
Det var litt av et kobbel som kom roende over fjorden og la til ved Ringneslandet når skuren pågikk.
De hadde full kost på Ringnes og måtte grytidlig opp for å få i seg morramaten (førdugur'n) før de skulle i åkeren klokka sju.
Under krigen (1940-45) ble i det avtalt at de skulle skjære halvt areal på egen kost.
"Når heile denna bølingen kom frå den andre sida og sku skjæra, fekk Ringnesen handskøri bigget sitt heller fort", fortalte Alf Skola.
Ulempa for Østsidebøndene var at de måtte la sitt eget korn stå til de var ferdige på Ringnes.
Ettersom utviklinga gikk sin gang, og skurtreskerne blei vanlige utover 1950-åra, blei det slutt på pliktskuren.
Men da var det også mer eller mindre slutt på seterdrifta.