Hardgran-staurene var av ganske små grantrær som vokste under svært dårlige forhold, under større trær og på fuktig lende.
Ei slik lita gran kunne være mange tiår og årringene satt så tett at de nesten ikke var til å telle.
Et slikt tre kunne stå i jorda i mange år uten å råtne.
Staurene blei satt to og to ved sida av hverandre og slik at de danna nærpa rett vinkel med skiene, da sto garden best.
Skiene blei satt mellom de to staurene og bundet til disse med gran- eller breskesvegar.
Svegane blei vridd til av tynne, men lange kvister.
Slike vridde svagar kunne bøyes uten at de knakk og blei mye brukt istedet for tauverk i gamle dager.
I utmarka nytta de gjerne "bjønnegarde".
Den var av lange rajer som lå i korssatte staurlag, uten sveging.
Der de hadde brent bråta la de gjerne opp "risgarde".
Den var lagt opp av kvist og topp.
Simpleste gjerdet var "fallgarden".
Den var av gran og furu med kvisten på.
De felte treet omlag en meter oppå leggen, men slik at det hang att i ei tåg på den sida som treet skulle ligge - treet blei hengende att på stubben.
Ved å felle tre etter tre på den måten, blei det et slags gjerde som måtte tettes bedre til med topp og kvist hvis det skulle holde dyra ute.
Slike fellgarder var gått av bruk før 1860.
Til håballsarbeidet hørte også sveging.
Forran er det nevnt gran-og breskesveg, men det var nok bjørka som blei mest brukt til vidjer, (sveg = vidjer) og det blei brukt mye av det før, både til taug og spenniler, til band i fjøs og stall, også til å binde sammen tømmer-grimene i vatna og fjordene med.
Derfor måtte de ha et lager av oppvridde vidjer.
Halvor Hansongarden leverte 150 stykker vidjer til husbonden på Kopseng i 1800 og fikk 15 skilling for dem i alt.
«Han bestefar sanka inn viur i håbælln og vrei døm opp.
Så ringa'n døm og sanka døm inn på ein spennip te ei viuhank.
Ho hång i skjolet, på ein knagg der.»
(Knut Nyhus -54)
Det var somme i nedre
Sigdal som gjorde seg fortjeneste ved å levere vidjer til Skotselva på
Eiker.
Der trengte de i tusenvis vidjer hvert år til oppf-latinga av tømmeret.
Det var vel av det slaget de kalte testeviur.
Neverflekking var håballsarbeid.
Gjerne var det rundt setra de flekka never, la den i ferje og la press på.
Når nevra var tørr, var den salgsvare, eller de nytta den sjøl til taktekking eller til,
"neverkonter" o.a..
Det gikk ikke så få neverlass nedover til byen før.
Der nytta de den til å tekke med, men de la den og over tremastene i bruene så de ikke skulle råtne ut så fort.
Prisen på never var den samme som for høy, den ble regna etter skippundet for never og.
Når sommervasken både inne og i fjøset var over, var det håballen for kvinnfolka også.
De nytta den ofte til å stelle på klær og til å sy nytt.
Ellers var det også mye anna som skulle gjøres i denne tida, så som lauving og grasing, inn-samling av urter og måsa-henting og bærhenting.
I håballen rispa de bjørk og or, mens de venta med silju, osp og rogn til etter slåtten, for det lauvet kraup så om de tok det for tidlig.
Småstubber
Han Ola Møllernd var ute for noko på Møllerudsetra.
Han var bare ein småfant den tid.
Han kom gåande borti vøllen like ved ein bekk `søDa kom det til' n to små, ein gutt og ei gjente.
Døm hadde så fine krøttennom bua.
Han gav sei til å snakke med døm.
Da vilde døm ha'n Ola med sei.
Men best det var, var alt sammen borte. han såg døm aldri meir.
(A. Mørch "Frå gamle dagar")