Men ekrene hadde de ikke råd til å ta, der beita først kyrne, så beita sauene så lenge det var att et grønt strå, helt til ekra var tæla.
Andr. Mørch skriver at han ikke finner noe om at de brukte ard her i bygda, men på museet finnes det to arder som kommer fra garder her i bygda, det kan tyde på at de har brukt arden noe.
Ellers nytta de plogen, fra gammalt ein-styringsploger av tre med jern i ristil og skjær.
For vel 150 år sia blei det vanlig med einstyrings treploger med veltefjøl og understell av jern.
Det var fleire dyktige plogsmeder her i den tida.
De gamle treplogene var både, "rette" og "vrange", d.v.s. at de la fora enten til høgre eller venstre.
Slike ploger brukte de bakkene og pløgde tversover.
Det var to karer om pløyinga når de brukte to ploger.
Når fora var kjørt opp, tok den ledige karen og bar plogen tilbake mens kjørekaren pløgde ei for tilbake, ellers måtte han kjøre plogen "tom-reipes".
Vi veit at det blei brukt beite (to hester) ved pløyinga alt omkring 1850, men "to-styrings-plogene" kom først omkring 1880.
Utover etter 1950 har det gått for seg ei omlegging av pløyinga, traktorplogene har avløst hestepløyinga.
Harvinga har hatt samme utviklinga som pløyinga, fra lette treharver med grantinner i, til traktorharvene vi har nå.
Det var kroktinn- og retttinnharver som rådde grunnen til omkring 1880,
da kom tabbeharvene.
Snart etter 1900 kom etterhvert fjørharvene, skalharvene, de lette ugrasharvene, rulleharvene og spaknivharvene for å nevne noen.
Allikevel var det viktigste våronnredskapet for de aller fleste grevet.
Grevet har stort sett vært slik det er idag i lange tider.
Det har vel utvikla seg fra det redskapet som i vikingtida blei kalla celt.
Sammen med grevet var bråtariva mye brukt våronnredskap.
Med disse red skapene grov de opp åker, de hakka ned kornet, de grov opp til nepe, til poteter og i urtehagen m.v.
Ellers var spade og greip viktige våronn-redskaper.
Spadene var av tre men med en "jernskonning" for at spaden ikke skulle slites ut alt for fort.
Greipene var fra først
av heimesmidd (de er ikke så gamle her i bygda) og var ikke klørne fila,
var de vonde å bruke, det ville "henge med".
De sådde med sålaupen hengende i et band om halsen.
På den måten brukte de begge hendene til å spre kornet utover åkeren.
Det var alltid karene, helst en av de eldre som sådde, ongdommene fikk ikke sådd jamt nok.
Da den første såmaskinen kom til Åsen (u. Skartum) gikk den dag og natt på Haugan, Skartum, Ramstad, Vik og andre steder, enda de ikke var helt fornøyd, de syntes det var for langt mellom labbene og at åkeren blei for "gistin".
Her har de hatt åkerrull i 150 år.
Det var "dragar-rullar", ganske lette, med styrestang og tau til å dra i.
Fra omkring 1880 blei det vanlig med større åker-ruller som de kjørte med hest, så på de større gardene
Håballen
Til håballsarbeid regna de gjerding.
Det tok atskillig mer tid før enn det gjør nå.
De hadde så
mange flere gjerder og holde i orden.
Innmarka og havnehagene var inngjerte, da som nå.
Så hadde de de lange gjerdene i utmarka, for skogen var inngjert.
Så også med setervoller, rugbråtar og slåttebråtar.
Det blei gjerne kilometerlange gjerder.
Det gjerdet som var mest forseggjort var gjerde rundt kirkegården, det var tømra opp.
Gjerdene rundt heimemarka og setervollene var skigard.
Skigarden var av kløvd virke (skier) oftest av gran.
Staurene var av bresk eller hardgran.forts.