Det var et ganske seigt arbeid, så han fikk nok svetten ut da.
Deretter tok han og gnidde skinnet, rulla det, knadde det og drog det att og fram over reide-krakken.
Skinnet måtte være mjukt før han smurte det.
Først skulle det svertes.
De gamle brukte å ha sverte stående på ei flaske eller i en trekopp.
De la jernskrap i sterk myse og lot det ligge der og godtgjøre seg, gjerne heile året.
Og det vart sverte som
satt!
De nytta nok tjyruveie og, den blei forresten holdt for å være beste sverta.
Med svertekosten strauk skomakeren jamnt utover heile hårsida av skinnet og hengte det opp til tørking.
Men det var ikke mer enn halvtørt før han tok det ned og begynte å smøre det.
Smurningen var heimegjort, ein slomp med talg blei lagt i ei blikkpanne og smelta så den var kokende varm.
Det blei slått over i et traug der det var tjære og tran oppi.
Det heile blei rørt sammen mens det var varmt.
Når skomakeren skulle bruke av denne smurningen, tok han et jernstykke, en dubbehaka eller noe slikt, gjorde det dugelig varmt på glørne i peisen og slapp det oppi smurnings-trauget.
Skomakeren smurte utover heile skinnet, rulla det, gnidde det, knadde og smurte på ny.
Det tok tid å få smurningen inn i hud og skinn, men han gav seg ikke før han hadde et mjukt og gjennomarbeidet virke å sy av.
Nå var det tid for
skomakeren å få fram skomaker-redskapen og ordne "verkstedkrakken" i
kåvan eller kammerset.
Han satt helst der med arbeidet om vinteren, ellers var det i bryggerhuskammerset når det ikke var for kaldt.
De største beina som var på garden blei målt først.
Av et kvistfritt furuemne spikka så skomakeren til en lest etter de måla.
Sia tok han bare av lesten ettersom føttene blei mindre, tilslutt var
det att bare til den minste barnefoten på garden.
De brukte "rett lest". så begge skoa blei gjort på samme lesten.
Skomakerene drog altså ikke rundt med en diger lestesekk i gammal tid.
Det er bare vel hundre år sia de begynte å ta med seg ferdige lester når de flytta fra gard til gard.
Skotøyet blei sydd med hand, med syl og rispe.
Det var ikke plugging i gamle dager, heller ikke "skomakermaskin" (symaskin for lær).
De gamle skomakerne sydde beksømstøvler, Skafte-støvler og lågsko.
Både uvande og fine lågsko, til hverdags og til fest.
Sokkesko, det var lågsko som de brukte sokker på om vinteren når de var ute i snøen.
Tesur var gjort av heilt virke, eller med ein søm framma og ein bak.
De hadde uten ekstra såling og hæl.
Tesune var så håle (glatte) om vinteren at da slo de gjerne en knupp under til hæl.
Tesune blei holdt for simpelt skotøy, men de blei mye brukt, særlig i Øvre Eggedal.
Øresko var stassko til karene, sia kom det springstøvler og springsko.
"Utapåstøvlar" som karene
brukte, rakk til oppå låret.
Disse reisestøvlene var gode å ha når de reiste langt med hest og slede om vinteren.
Til kvinnfolka gjorde skomakeren "bottforar", det var oversko som rakk oppå leggen, de hadde høl i botn til hælene på skoa.
Det var vanlig at de gjennomsydde sålene på sko og støvler.
Ved gjennomsying måtte de "lokke" tråden gjennom, det var seint arbeid.
Hælene blei i eldre tider "pinna" under med grove, heimespikka bjørkepinner.
Det var ikke nudd i hælene i den tida, den kom seinere.
Men de brukte heimesmia hæljern, festa med heimesmia spiker.
Rispa blei laga av heimespunnet lingarn.
Å spinne skomakertrad blei holdt for et vanskelig arbeid som ikke alle og enhver kunne, sjøl om de hadde en rokk.
I "Under Norefjell" nr. 2 1995 står det om skinnfellarbeid.
