Barking
Skinn og huder blei barka på garden.
De fleste bøndene kunne barke, men det var enkelte som sendte skinn og huder til andre for å få arbeidet gjort.
Var hudene og skinna tørre, måtte de først bløytes i en bekk.
Deretter blei de lagt utover et golv med hårsida opp og strødd over med et lag leska kalk.
De blei rulla sammen og lagt i en holk eller ei bryggepanne med vatn i.
Det gikk vel åtte dager før håra løsna på dem.
Nå blei de tatt opp, ett for ett og lagt over reiekrakken med hårsida opp, de blei skrapa reine for hår, håret blei forresten vaska, tørka og spunnet sammen med ull til garn som det blei vevd nautehårsplagg av.
Til å skave med hadde de et tre med skarp egg og handtak i begge ender.
Fra reiekrakken skulle hudene og skinna i rørebarken.
Det var bark av bjørk, or eller vier med vatn over, barken skulle gi farge (lett).
Særlig orebarken ga fin lett.
De måtte røre i dette hver dag og legge om hudene og skinna så alt blei 'Jamnletta".
Deretter blei de hatt i barkekaret:
Det var så stort at et vanlig skinn kunne ligge flatt utover botnen. fots.. side 8
Huder og skinn
Her nytta de granbark.
Den var henta heim i svatida og tørka.
Nå blei den slått små med sliul'n på låvegolvet.
De blanda i noe bjørkebark og.
Alt bar de i barkekaret, slo vatn over og lot det passe seg sjøl, gjerne i fleire måneder.
Helst tok de opp hudene og skinna når det var så kaldt i været at de fraus med det samme de kom opp, og hengte de i uthusa på ei rå.
Dermed var de ferdige til skomakeren eller salmakeren kom, de skulle arbeide videre med skinna.
Varmbarkinga var ikke mye brukt, det var bare ei nødberging når ikke skinna og hudene var godt nok barka fra før.
De fortalte at de måtte trå skinna og hudene med beina mens de lå i karet, men noe mer om hvordan denne barkinga gikk for seg kunne ingen hugse for 150 år sia.
Skomakerarbeid
Det første skomakeren hadde å gjøre når han kom tilgards, var å se over de barka hudene og skinna som hang på ei rå i uthusa.
De var stive og
ubrukelige som de var.
Skomakeren tok ut det han ville ha og la det til bløyting i en bekk eller i anna kaldt vatn.
Bløytinga tok ikke så lang tid hvis huda var godt barka.
Men det hendte nok at de var vanbarka, slik at det var ei rå rand midt inni.
Da ville læret bli stivt når det tørka, ' for der fikk ikke skomakeren arbeid inn det som skulle gjøre skinnet mjukt:
tjære, tran og talg.
Etter bløytinga blei huda eller skinnet lagt på reidekrakken med kjøttsida opp, og så gikk sko-makeren på med rekkespaden og "skov" (skrapa og skar) av "kjøttska" (kjøttrestene).forts.