Fellesfatet gikk ut av bruk omkring 1900, men så seint som 1909 åt de av felles graut- og mjølkefat på en av de store gardene i Sigdal.

Det var en egen teknikk med å ete graut på folkevis (og av fellesfat):

Først tok en og dyppa treskjeia i mjølkefatet og sleikte grundig av, ellers ville graute kline seg så fast at det var vanskelig å få skjeia glatt etterpå.

En tok så et tak borti grautfatet, førte skjeia til munnen og jevnet av grautklatten, oppå med overleppa, under og på sidene med tunga og underleppa så den blei ganske glatt, så var det en tur borti mjølkefatet, og deretter til munnen med det hele.

"Avpussinga" var for at en ikke skulle drøppe mjølk på vegen fra fatet til munnen.

Derfor satt en og skrapet vel av mot fatkanten den mjølka som hang under skjeia.

Det var til liten ære for en vaksen grauteter å lage dråpeveg mellom mjølkefatet og seg.

Skjeia blei slikket grundig rein før en kunne ta neste tak i grautfatet.

På et sted satt det en gammal tannlaus husmann, han brukte tobakk og var alltid så våt om munnen.

Den tjenestejenta som satt nærmest han skydde "skardet" hans i grautfatet.

Hun holdt seg godt unna hans og åt av samme skardet som jenta på andre sida.

Det var nesten uten måte, ja reint ut gjerdlaust, slik som de gamle låna (la) frampå bordet til fremmedfolk.

Heile bala med smør, ostefat og primfat, høge stablar med vaffel eller lompe, heile brøda skar de opp og la fram, om det så bare var en eller et par som skulle ha mat.

De bar frampå som til et heilt lag.

Den skikken holdt seg til langt etter 1900, særlig folk på Grenskogen og Hiåsskogen hadde ord på seg for å diske opp så overdådig.

Dette blei ikke gjort for at de skulle "vise seg", men de gjorde ære på gjesten på den måten.

Tiggerne fikk ikke mer enn de kunne ete opp på stedet, og gjestene skulle ikke handteres som tiggere, tvert imot!

Jøran Vika fortalte om ei samtale mellom husmora og en tilfeldig gjest i hverdagslaget.

Det kan tidfestes til omkring 1880 i Øvre Sigdal, men kunne likegodt ha foregått andre steder i Sigdal, Eggedal eller Krødsherad:

Nå må 'ru setta 'rei innåt og få 'rei litte mat!"

 "Nei takk, je ske 'kje ha noko!"

"Jau, sett dei innåt nå!"

"Nei takk;

du ske 'kje gjøra noko bri!"

"Detta e 'kje noko bri, det.

Sett dei innåt!" "Nei takk, - je ske 'kje de.

Je e 'kje langrest."

"Å du kan vara langrest nok, litte mat skar da 'kje, sett dei nå innåt!"

"Ja takk, men de blir da så mikji bri dettan."

"Vi må nå ha noko mat lell vi, så dettan e 'kje noko bri."

"Di kunne vel eta om ikkje je ske ha noko?"

"Nei, sett dei nå bortåt, de går før de samre!"

"Ja takk, men de e 'kje noko gjerd på dettan!"

"samre truginga og krissinga" som Jøran Vika sa., når husmora bau gjesten mer mat.

"Ta nå te 'rei!"

"Takk, je har så gjort."

"Nei, ta nå te 'rei, dettan blir 'ra 'kje noko."

"Takk, je ske 'kje ha meire!" "A jau 'ra, et nå!" "Nei, nå e je så go og mett atte."

"Å du kan 'kje vara mett tå dettan vesle, - ta te 'rei!"

"Nei takk, ikkje nå!"

"Jau, ta te 'rei tå de vesle som e!"

"Nei, je e så aldeles godt førsint atte."

"Nei, det kan du 'kje vara, men kanskje du ikkje likar maten min?"

Å jau da, han e så go atte, men..."

"Ja, så et da ve!"

"Ja, men de blir så reint før mikkji atte, så de blir reint skam.

" Dermed la husmora nedpå til gjesten som vel hadde magerom, men som kunne føre seg som høvelig var.

Derfor blei det samme ordskiftet og samme resultatet hver gang til gjesten ventelig blei mett.

tilbake til 1997-2`s startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 33