Vi kan minne om at det var sjelden med stoler i stuene her til fram imot midten av forrige århundre, det var krakker de satt på.

Søndagene eller til fest, enten det var høgtid eller lag, nytta de langbordet.

Det sto på krakker og kunne tas ned når måltidet var til ende.

Seinere blei det faste bord laga av 3 - 4 toms plank med solide stolper under, riktig som stabbursstolper.

Da fikk bordet stå der det sto, det var ikke til å rugge på!

Langs veggen innom bordet, og for tverrenden var det faste krakker, det var "bordbenken" og "høgsetet".

Bak husbonden i høgsetet kunne det være et forseggjort felt, malt, gjerne rosemalt, eller det var dekt med et vevd klede.

Men helst var det et vindu rett bakom høgsetet i stuene her, så etter 1750.

Langbordet var den gjeveste plassen.

Når de trengte et bord til hverdags slo de ned skiva ved peisen.

Det var en simplere plass enn langbordet.

Skiva hadde en fòr i den fremre enden, den innste enden var festa i veggen.

Skiva var slått opp når den ikke var i bruk.

Som nevnt hadde de ikke spiseredskaper til tørrmat, men alle karene hadde tollekniv, og den blei flittig brukt under måltidene for å dele opp maten.

Når det var "gjenstridig" mat lånte kvinnfolka tollekniven av karene og fikk karva opp f.eks. hardt spekekjøtt.

Iblant måtte nok kvinnfolka si nei til å låne tolleknivene, det var de samme knivene som karene bl.a. karva opp skråtobakken sin med når de skulle ha seg en røyk.

De kalte det skjeimat, alt det de måtte nytte skjei til for å få i seg.

Graut av alle slag var den vanligste skjeimaten, men de åt også villing og søll, enkelte steder vel også mølje.

Grauten hadde de av gammalt i et stort fat som alle åt av, slik kunne det også være med anna skjeimat.

"Alle" hadde ei skjei, den var laga av tre og med forholdsvis kort skaft og ganske bredt og stort skjeiblad.

Da alle hadde si eia skjei var det ikke vanlig å vaske opp den etter hvert måltid.

Skjeia blei sleikt godt av og satt inn i en veggsprekk til neste måltid med skjeimat.

Men de kunne ha flere skjeier, noen til handas (hverdags) og noen som var finere.

Stas-skjeiene var gjerne av lønn og med "flammete" ved.

Skaftet på disse var også ofte fint "utkrota" (utskåret).

De hadde tallerkner av tre, de kalte dem "tredisker".

De var som regel helt flate og var laga i svarvestolen (dreiebenken).

 I likhet med treskjesene hadde hver enkelt sin egen tredisk med et merke på, slik at en kunne finne den att.

Seinere blei det laga noen "djupe" tredisker også, etterhvert som det blei slutt på at de åt skjeimat av store fellesfat.

Fellesfatet av tre blei ellers direkte avløst av steintøytallerkner og spillkummer, de yngre veit neppe at en liten bolle med stett under , men uten hank, er en "spellkom" eller "spellkombølle".

tilbake til 1997-2`s startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 31