Presten nevner her bare medisinplanter og bønn til Gud for å kurere sjukdom.

Ellers er tyfus kalt

blodgang,

syfilis,

ratesjuke (radesjuke) eller

"Den slemme siuge",

ellers blei mange sjukdommer kalla "-sott"

med forskjellige forstavelser.

En kjenner ikke til hva slags sjukdommer alle de forskjellige "sottene" var.

Sorenskriver Falch nevner i 1744 noen ville planter som han meinte var gode for sunnhet og helse:

perikum,

røllik,

malurt,

liljekonvall,

kamilleblom,

kløverblad,

karve,

stingurt,

syre,

kvanjol,

søterot,

holtsrot

og en god del sopper.

Han tar med jordbær og molter som han meinte var sunne.

Humle og reinfann var kjente legeplanter her.

Ellers meinte sorenskriveren at einebær var en av de beste og mest gagnlige i mange måter.

Gunhild Bråten i Krødsherad fortalte at oldemor hennes fikk en voldsom hoste som ikke ville sleppe.

Ho tok noen tørka breskebær imot den og ho vart bra.

Av breskebær (einebær) kokte de en slags olje, den var særlig god mot mageknip.

Breskebæra plukka de inn om høsten og lot den ligge til bortimot jul.

Da kokte de låg på bæra.

Den blei sila fra og kokt inn til den blei seig.

De satte til litt sukker og fløyte og rulla den ut i ei stang.

Den var som lakris, så god på smak og god for helsa.

I Krødsherad hadde de ikke noe navn på den. (trealt?)

Kjærringrokk tok de inn og kokte låg på når det

"va gæli me vannet",

den løste opp nyregrusen.

"Døm brann før bringa, ell døm hadde haubett.

Råd for det var å ta natron.

De som arbeidet i skogen og var barfingra i alt slags vær, fikk ofte sprekker i fingrene.

Da bredde de rennekvae og fett i en kopp, av det fyllte de sprekkene og surra ulltråd rundt.

Det satt der til sprekkene var grodd.

Andre brukte bek på samme måten.

Kvae brukte de også til verkesår og til andre sår, til å trekke ut og få det til å gro.

Det var helst eldre kvinner som laga kvaeplaster.

De tok grankvae og knuste den i vann til det blei som ei fin salve

Den blei lagt direkte på såret.

Den trekte ut verk og våg og holdt såret reint.

(Truls Ørpen)

"Når døm hadde verkefing, så tok døm ei fille og la på salt og tjiru, det va nok ein hestekur.

Va 're ein mindre verk, fletta døm ei rekti tunn never, stakk høl i den og la på, nevra sku trekke ut verken.

I 1715 er det nevnt at de brukte kvitlauk for vondt i bringa.

 (Krødsherad).

"Ho mor hadde fått slekt ei sår som ikkje grodde , de satt på beinet.

Da sa ho bestemor (Gunhild Evensdtr. Vinna) at ho sku ta homlehonning og ha på.

Ho gjorde det og vart bra.

(Inga Gutterud)

Persillelag var et godt råd for dem som ikke fikk late vannet.

De kokte låg på tepperot også til samme formålet.

Jomfru Marie nøklebånd

- den vokser ikke vill her i bygdene -

tok de inn jonsokkvelden, den blei tatt opp med rot og tørka og blei brukt som råd både for folk og dyr,

men hva den egentlig skulle helbrede visste ikke Jørand Vika.

tilbake til 1997-2`s startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 11