Hoffarbøndene fant seg ikke i dette, de jaga Henrik fra bråtan og skulle ta rugen til seg.

Men før de rakk og skjære den var Norske Peder der og skar med seg omlag ei tynne rug.

Han meinte å ha rett til denne rugen for arbeidet han hadde gjort for Henrik.

Da Sjur Hoffar kom for å skjære rugen, råka han Norske-Peder der sammen med Henrik og ste-sønnen.

Peder truga med at hvis han ikke fikk rugen, skulle det bli anna av, han sto med ei børse og ei øks i handa.

Engebret Velstad var med Sjur og skulle kjøre ned rugen, men da truga Peder med at han skulle skyte ei kule gjennom Peder og ei gjennom den eine hesten, den andre ville han reise med om han ikke fikk ha rugen i fred.

Nå blei det vitna på tinget at Henrik og Peder hadde skutt elg i Korsbøen marka om vinteren, og delt utbyttet.

Likedan hadde de drevet med gildre og hjørne- og ulvejarn (sakser) i Reistadmarka, så Kristoffer Vad bar seg ille, det var mot hans vitende og vilje - folk og fe var i fare for å li ubotelig skade ved uforvarende å komme borti fellene.

Norske - Peder blei dømt fordi han truga ærlige folk i lovlig arbeide, fordi han stjal rugen og for hans ulovelig forhold og utilbørlige liv og levnet, almuen her i prestegjeldet så vel som andre steder, forakt og forargelse.

Peder skulle svare saksbot til kongen og hvis han ikke betalte, måtte han gå i jern og arbeide 3 år på Bremerholm.

Henrik finne var rømt og dermed er finnene ute av historia, bare navnet Finnerud og Finnerudskogen er att etter finnene.

Et anna spørsmål er om Finnerudskogen, der kommunegrensene mellom Krødsherad, Modum og Sigdal møtes, er det stedet lengst vest i Norge som innvandrer fra Finland har gitt navn til?

Almuen

Almuen - eller "ølmugen" som de gamle sa - med tjukk l - var bygdefolka i det heile.

Vi hører om kirkealmuen, den tingsøkende almue og den fattige almue.

Det er de samme folka med forskjellige gruppenavn, alt etter formålet som samla dem.

I bygdesamfunnet sto den samla almue på den eine sida og kongen med sine embets- og tjenestemenn på den andre sida.

Presten, skriveren og futen kunne stå sammen med bygdefolket, så som ved bønneskriv til kongen, men de hørte aldri med blant almuen.

I dansketida var det alltid en eller flere av bygdefolka som blei valgt til å tale almuens sak.

Det var ikke "bygdekonger" eller adelsmenn eller kongens utvalgte, de var bygdefolk, bønder helst, med mot og snedighet til å ta opp ordskifte med, og bære fram klagemål for kongens "vellærte tjenere".

Lagrettemennene hørte til almuen, men de var oppnevnt av øvrigheta.

De kunne også opptre på almuens vegne overfor kongens menn, men da som akta menn i bygdesamfunnet.

Kvinnene hørte til almuen, men de telte som oftest ikke.

Vi hører allikevel om enker som opptrer som eier av garden og som blir akta på lik linje med karene.

tilbake til 1997-2`s startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 7