SKURDEN
Åkeren skulle skjærne til mikkelsmess ( 29.sep-tember ).
Etter den tida hadde den ikke noe å stå etter.
Den skulle mognes så fort i måneskinn, trudde de gamle.
Det var skjirua (skjyrua = sigden) de brukte i åkeren.
Det var først omkring 1870 de tok til å sette "vindfang" eller en "veng" på langorvet så det blei'ei "meie" av det.
Meia var det karene som brukte, mens det var sjelden å se karene gå med skjyrua.
Å skjære åker med skjyru var arbeid for kvinnfolka. - "skurkjerringene"
De fikk seg tilmålt et stykke de skulle skjære og binde i lespet av dagen, det blei kalla "årlaget".
Til å måle
opp årlaget brukte de mælingstonga.
Rakk de å skjære mer enn årlaget, fikk de litt ekstra lønn for det.
Karene "drog opp" kornet på staur.
All åker blei dradd opp, det var ikke henger i bruk anna enn til rugen.
Å "rauke" (sette kornbanda rett på bakken som ei pyramide, med toppene opp og mot hinannen, 4-6 band i et rauk) våga de seg ikke til med i eldre tider.
Skurarbeid var vanlig betalingsmåte.
De kunne betale deler av plasseleiga med skurarbeid, eller de kunne leige seg beite til dyra sine innpåmarka.
Det var ofte kjerringane som skar.
Sjølbinderne overtok mye av arbeidet med skurden etter 1. verdenskrig, både skjæring og binding.
Fra omkr. 1910 og utover blei det mer og mer hesjing av. kornet inntil skurtreskerne kom for alvor omkring 1950.
