MATSTELLET

Trauget var koppen framfor alle kar, til å ha mjølk i, ost, graut og middagsmat.

Barn, vaksne, griser, bikkjer og katter åt av traug.

Trauget var reint når det blei breskebaka en gang iblandt.

Det var ganske små traug de åt maten fra.

De kunne få seg tilmålt sild og poteter i et traug.

Vi går gjerne ut fra at folk fra gammalt av satt benka rundt et bord når de åt.

Men det var ikke vanlig i alle heimer.

Så seint som i 1890 var det somme steder der de ennå holdt på den gamle skikken her, at når det var mat om å gjøre så slo de seg ned der det høvde, helst på en langkrakk med et lite traug framfor seg.

Så snart det var mat som måtte etes fra et fellesfat, tydde de til bordet, men det var ikke til hvert mål at det var skjeimat.

Det var bare et sted hvor husets folk ikke satt, og det var på krakken ved døra, det var tiggernes plass.

Når de åt tørrmat hadde de ikke noe spiseredskap, Om de ville ta av skallet på potetene brukte de neglene, de brukte også neglene og fingerne for å flå av skinnet og få passelige biter av silda også.

Flatbrød blei også brukt som disk (tallerken).

Fisk, kjøtt og flesk blei ofte lagt på en flatbrødbit når det blei skifta (delt ut) mat ved middagen!

Vi kan minne om at det var sjelden med stoler i stuene her til fram imot midten av forrige århundre, det var krakker de satt på.

Søndagene eller til fest, enten det var høgtid eller lag, nytta de langbordet. forts.

Det sto på krakker og kunne tas ned når måltidet var til ende.

Seinere blei det faste bord laga av 3 - 4 toms plank med solide stolper under, riktig som stabbursstolper.

Da fikk bordet stå der det sto, det var ikke til å rugge på!

Langs veggen innom bordet, og for tverrenden var det faste krakker, det var "bordbenken" og "høgsetet".

Bak husbonden i høgsetet kunne det være et forseggjort felt, malt  gjerne rosemalt, eller det var dekt med et vevd klede.

Men helst var det et vindu rett bakom høgsetet i stuene her, så etter 1750.

Langbordet var den gjeveste plassen.

Når de trengte et bord til hverdags slo de ned skiva ved peisen.

Det var en simplere plass enn langbordet.

Skiva hadde en fòr i den fremre enden, den innste enden var festa i veggen.

Skiva var slått opp når den ikke var i bruk.

De kalte det skjeimat, alt det de måtte nytte skjei til for å få i seg.

Graut av alle slag var den vanligste skjelmaten, men de åt også villing og søll, enkelte steder vel også mølje.

Grauten hadde de av gammalt i et stort fat som alle åt av, slik kunne det også være med anna skjeimat.

Alle hadde ei skjei, den var laga av tre og med forholdsvis kort skaft og ganske bredt og stort skjeiblad.

Da alle hadde si eia skjei var det ikke vanlig å vaske opp den etter hvert måltid.

Skjeia blei sleikt godt av og satt inn i en veggsprekk til neste måltid med skjeimat.

Men de kunne ha flere skjeier, noen til håndas (hverdags) og noen som var finere.

Stasskjeiene var gjerne av lønn og med "flammete" ved. Skaftet på disse var også ofte fint "utkrota" (utskåret).

tilbake til 1996-2`s startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 33