Men så var ikke tussen i Ødegården likere, han stjal i Bjørkerud.
De møttes en kveld med hvert sitt forfange som var stjålet.
Slagsmål blei det så «forføyka sto», men de ryddet fint opp etter seg.
Det var ikke et strå å finne der etter slagsmålet.
Det var en tuss på hver av Ørpengardene også, en der oppe og en på nåværende Wegagers Ørpen.
De sloss nede ved bekken da de kom med de stjålne forbørene.
Men her pusset de ikke opp etter seg.
Det la ei hel forsåte der nede ved bekken etter slagsmålet.
Gunhild Enderud satt i Ørgenvik-setra en sommer, det var vel i 1880 - 90 åra.
En dag var hun nede på Ørne-vollen.
Da hun så kom oppover til si eiga seter igjen, fikk hun se to smågutter som krabba opp etter slette fjøs-veggen og opp på trevet eller høyloftet der det var noe høy.
Hun tenkte ikke nærmere over det, hun trudde det var guttene nede fra Ørmevollen og ropte opp til dem:
-Kom nedatte, de får kje baka i heie deroppe!
- Men de lot som de ikke hørte henne.
-Kom ned atte, de får kje baka i heie, slettesinkje, nå har e sagt dekkan de!
- ropte Gunhild enda en gang.
Men det hjalp ikke.
Så ropte hun ned til Ingebjørg Ørmerud som var nede på setra si, men hun svarte at Ørmerudguttene var langt oppi åsen med buskapen.
Dette tok Gunhild så rart, hun kjente seg klein utover kvelden.
Om kvelden fikk Gunhild bare to av kyrne sine heim til setra, resten av buskapen blei borte i halvanna veke, enda det ble leita over alle åser og marker.
En kveld kom de att uten videre.
Håra reiste seg på dem og det var lite mjølk i dem.
Så det fikk Gunhild fordi hun snakka til Haugaguttane.