I Ulrakøllen (på kartet står det Ulakollen!) var ulera (huldra).

Som smågutt var jeg med bestemor pa Golbergsetra i ei veke om høsten etter at de andre var flytta heim.

Vi var heilt aleine den tida.

Da fortalte hun at vi ikke måtte holde noe støy om kvelden når det begynte i mørkne, for da var ulera ute, og da tålte den ikke noe støy av oss menneskene.

Det hevnet seg og ville helst gå ut over dyra.

Bestemor hadde alltid prøvd a gjøre ulera til lags, men så hadde ulera alltid passet godt på buskapen.

Hun hadde aldri hatt noe uhell med dyra sine oppe på setra.

(Ole Golberg 1979)

Ho mor var til stuten med ei ku eingong, seint på kveld.

På attende vegen vart køllen liggandes føre ved Råenvegen, tett ved Søretjenn, og ville ikkje tå flekken.

Døm måtte etter hjalp hos 'n Kittil Kjenli.

Døm måtte gjøra opp varme og svinga rundt med varme-lågån for døm fekk ho oppatt.

Kalven som ho fekk, var ein artig vanskapning med et hugu mest som ein sauebokk.

Døm hadde nok den trua at døm hadde uroa de under-jordiske for seint på natta."

(Asle Aspelien)

Guttorm budde i Sundet ei tid.

Han var borte heile veka på tømring, kona Randi var også borte i arbeid, så guttene var aleine heime.

En søndag skulle han se heim.

Men der fant han døra låst, for guttene var på dans.

Guttorm la seg til å sove på låven.

Han våkna snart ved at det i fjøset under låven var et forferdelig leven.

Kyrne hadde slitt seg og stanges på bare livet.

Han sprang ned i fjøset for a berge dyra, men de sloss like godt.

Han trengte seg inn, de skubba ham over alt.

 - Men som han gikk, skein månen innover i fjøset.

Der låg dyra i ro og jorta.

Da skjønte han at det var en haugabøling som hadde slåss der.

Haugafolka ble til på den måten at ei kone syntes hun hadde for mange barn og la derfor ett av dem borti ei ur for å være kvitt det.

Det blei til underjordiske haugafolk.

I lensmann Steinar Eivindsens tid hadde han på Trulse-Råen ei gammal og stor bjørk som tuntre, dette er vel 200 år sida.

Det gikk det ordet i bygda at det var et hellig tre.

Lensmannen hogg likevel bjørka.

Dermed gikk lykka fra ham og han måtte flytte fra garden.

Vi har nevnt en alm i Larsgards Redalen.

Det var - etter sagnet - også en i Nordgarden Redalen, nedom tonet der.

Den var så stor at det måtte to karer til for å famne omkring den.

Den blei hogget ned i 1850 åra.

Men inntil da brukte de i Redalen å slå rømmegraut inn gjennom et hol i stamma.

Det ble også smetta lefse og anna godt inn under visse seremonier.

De under-jordiske som budde i og under almen, skulle ha det.

I dette Redalen hadde de to hester.

Den eine fora de skrint, likevel sto den og var feit og fin støtt.

De underjordiske tok fra den eine og ga til den andre som de likte bedre.

Hos Jakob Rødmingen sto det i 1910 en rogn som for åtti år sida var båret hit fra Åsa på Ringerike.

Den var nå 3 alen omkring.

Det er mulig at den som bar den med seg hadde den baktanken at lykke og hell fuigte det treet, men det veit vi ikke noe om.

Det er heller ikke i folkeminne at det svære lindetreet i Ørgenvika er noe hellig tre fra gammelt av, men det er sannsynlig.

Den har fått stå - i fred.

Den var i 1912 fire famner omkring, innhol og blei nytta til å sette redskap inni.

Den er ikke mindre i dag, men tida har fart nokså hardt fram mot den.

Sagn om at tussen stjal fra grannegarden gjelder også Bjørkerud, der var det en tuss som tok seg fram i Ødegården.  fortsss..

tilbake til 1996-2`s startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 21