På en gard skulle de skyte med sølv over et fjøs som det var så urolig i.

Med det samme det small, stansa stueklokka inne.

De fikk den ikke til å gå etterpå.

Mannen i Åsand merka at hesten blei stella uten at han ga den.

En kveld la han seg i høyet i forgangen og venta.

Litt etter kom tussen og skulle fore, men greip like godt i beinet til mannen.

Nå ville ikke tussen ha mer av at mannen gikk og lurte på ham.

Derfor tok han mannen og kasta ham ut av stallen og ned i Dalen, et hundre meter nedi.

Det rare var at mannen slo seg ikke videre, er det fortalt.

Kona til Torger Kittilsen Li på Grenskogen vakte ei natt over ei sjuk jente.

Hun skulle ut en tur om natta, det var enda slikt fint måneskinn.

Da så hun tussen flaug over Tufta.

Den holdt seg altså på de gamle hustuftene, så det var en hustuss.

Tussane i Øvre og nedre Stalsbråtån stjal høy fra hverandre.

Det kunne hende folk fikk hjelp til å legge opp mønsåsen på de gamle røststuene, slik det skjedde i Prestgarden i Eggedal.

Bjøre Ovnan fortalte:

"På den gamle Prestgardsstugo va det slekk ein diger, svær mønsås.

Den gongen dom bigde stugo, vart mønsåsen liggandes på bakken te den andre dagen, døm hadde høggi te legu te'n.

Men så vart det kvelden.

Om nåtta kom tussen og letta'n oppå, så da karenn kom bortåt om mårån og sku te 'a legge'n opp, så låg'n der'n sku liggi.

Så har e hørt frå gammalt."

Gamla på Bergan i Eidalsroa gikk og snakka med tussen på setra.

Det er nå vel 100 år sia.

Hun snakka til tussen som til en fremmed kar, og satte en viss dag når  hun skulle flytte nedatt fra setra. forts.

Hun bad så fint om at han ville være snill mot henne og buskapen så lenge.

Sia kunne han få flytte innatt i bua og være aleine i fred.

Derfor bia hun ikke en dag lenger på setra enn hun hadde sagt.

De underjordiske ville ha det stille om kvelden.

Det var det samme hvor tidlig om morgenen folk var ute med arbeidet på låven, ved skjolet eller på setra.

Men var de seint oppe med arbeidet om kvelden etter det var blitt mørkt, ble det urolig hele natta etter.

Et sted i marka til Sø-Kopseng er det et berg som heter Briggeberg.

En gang så de bryggekopper på det berget, er det sagt.

Og inni berget satt det en og leika på fele.

«E høgg i Storåsen ein kveld før mange år sea.

Nuskint vær va det.

Så fekk je høre noko suse, best de va.

E hadde hau te å sjå etter.

Men jadden vart je da fælin.

Ein mann kom strikandes (strykende) førbi, ein snåling te kar.

Gammal va'n og gråkledd og skjegg og luve hadde'n.

Og boretter mira kjørt'n me drag.

Mærra hass va enda musegrå me svart rompe.

Da kom det et redselstegn på mei og je strauk like heim.»

(Thorleif Breivik)

Det var død en i Moistugu av Gren og kona fra en av plassene under Ødegården var over med en krans som hun hadde laget.

På heimvegen kom hun like nedom Uldre-berget i kveldinga.

Der satt det et kvinnfolk på en stein.

Det var huldra, det var det ingen tvil om.

(Signe Ødegård)

tilbake til 1996-2`s startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 19