Det var ikke småtterier som skulle til av skinner, sviller, vogner, lokomotiver, forsyninger og redskaper.
De to båtene som var både
passasjer- og lastebåter makta ikke å betjene all trafikken, så det blei
anskaffa en laste- og slepebåt i 1905 som fikk navnet «Halling 1».
Vognmatriell og lokomotiver blei frakta på lekter.
Det var ordna med skinneganger både ved Krøderen og ved Gulsvik, så lasting og lossing gikk greit.
En halv time etter at lekteren var kommet til Gulsvik, sto lokomotivene på jernbanetomta.
Om våren og høsten var det ekstra stor trafikk for da skulle anleggsarbeiderne, som bare arbeidet om somrene, til og fra arbeidet.
Særlig stor blei trafikken da banen Gulsvik - Bergen blei åpna før Haverstingtunellen var slått gjennom.
(10. juni 1908)
Da kom tyngda av trafikken mellom Øst- og vestlandet over Krøderen, da dette var den raskeste veien.
I all hast blei nå «Spirillen» overført til Krøderen, så sommeren 1909 var det tre passasjerbåter som lå og venta på dagtoga fra Bergen ved Gulsvik.
Det var ikke uvanlig at de fikk ombord 4 - 500 mennesker før de satte stimen på stemplene og gikk etter hverandre utover fjorden.
Om morgenen bar det oppover att med folk og gods som skulle den andre veien.
Men det var ikke bare solskinn og speil-blankt vann i de dager heller.
Når fjellvinden kom kastende og reiv i reip og vanter, hendte det at passasjerene ønsket at turen snart var over.
Særlig «Norefjeld» kunne kaste seg ganske kraftig, ikke var den god å holde mot vinden heller.
Når skodda la
seg over fjorden om høstkveldene så
«en ikke så en neve framfor seg»,
så skulle det godt «sjømannskap» til for å treffe de oppmudra rennene over grunnene, sjøl om lyktene var tent.
I det heile gikk det godt, det må tjene alle ombord til heder.
Alle var de folk som med dyktighet skjøtta sine oppgaver.
De syntes også, når sesongen var over, at den travle som-meren hadde vært så altfor kort.
