Skinnfellmakeren tok med seg skinnet bort til varmen i peisen eller ovnen, rista skinnet ut og varma det, rulla det sammen på ny og sette seg ned att og tok til å vri og gnu, han endevendte tullen og tok fatt fra den andre enden.
Han gikk over skinnet fleire ganger.
Reiinga tok tid. Arbeidet måtte han gjøre vel ifra seg om skinnfellen skulle bli mjuk og ikke bli stående som en krakk.
Når skinna var passelig tørre etter reiinga, blei de transmurt.
De brukte av den billige trana, den lukta det ganske kraftig av, så det kom til å lukte tran lang veig, både av mannen og fellen.
Trana blei arbeidet inn i skinnet med hendene.
Så sto et riktig seigt arbeid att:
Rekkinga - de la skinnet langsetter en benk eller en krakk som sto støtt og festa det med ulla ned.
Helst slo de fast ei list i kanten på skinnet så det blei klemt godt fast til underlaget.
Skinnfellmakeren tok så rekkespaden under den høgre armen, greip skinnet med den venstre og skava "yta" av det så det blei glatt og reint.
Han spara ikke på kreftene når han rekka, han arbeidet så svenen rant.
Når han så strødde kritt på skinnet og fikk det godt utover, blei det kvitt og fint og ferdig til å syes i fellen.
Først blei fetane skåret av, men de blei ikke kasta, de blei nytta til de smale reimene som blei sydd over sømmene.
Skinna blei sydd sammen med grov, sterk lintråd.
De sydde ved å "kaste over", ulla var skava av etter kanten der sømmen kom, deretter blei sømmen bretta fint tilside og ei reim, ca 1 cm brei, blei lagt over og sydd fast etter begge sidene.
I hjørna satt det "tustur" til pynt, det var skinnbiter som var skåret til.
