Skinnfeller av gode saueskinn med ulla på hørte til i ei oppreid seng.

Folk lå i skinnfeller sommer som vinter.

Om sommeren brukte de ofte slitte skinnfeller med lite ull på, eller de tok og vrengte vinterfellen så ullsida kom opp.

Det var et særskilt handverk å lage skinnfeller, men vi veit lite om dette handverket før fram imot 1800.

Det gikk sju skinn i en skinnfell.

I Sigdal og Krødsherad og ofte i Eggedal med, var det vanlig med jamnbreie feller, men i Eggedal gjorde de også feller som var breiere oppover.

Opplysningene om skinnfellarbeidet har vi for det meste fra Lars Olsen Veggesrudlia.

Lars Olsen var fra Kvernstua u. Glenne, han arbeidet ei tid i Krødsherad før han flytta til Sigdal.

Lars Olsen er den samme "Lars i Lia" som Ingrid Kittelsen Treider skriver om i "Tirilil Tove" og som Th. Kittelsen brukte som modell i bildet "Tolv Mand i Skove".

Anders Torkildesen i Haslerudbakken gjorde feller av 6 eller 7 skinn.

Gode feller blei det sagt.

Martin Olsen kom utabygds fra og var i Jørgensplassen noen år og laga feller.

Knut Hervik er hugsa som skinnfellmaker, så også Kittil Hellerud.

Kittil lærte dattera til å klippe skinna mens han reide dem.

Sia sydde de begge to.

I en plass under Ringnes var det en blind mann, Aslak, som dreiv med skinnfellarbeid.

SKINNFELLARBEID

I Sandodden var det også skinnfellmaker.

Reiar Pedersen fra Flå, bedre kjent som "Kåte - Reiar" arbeidet som skinnfellmaker i Krødsherad og Snarum før han gifta seg og slo seg ned i Køsahaugen u. Veggesrud i Sigdal.

Kittil Langebakke, spillemannen som omkom etter fjell-dansen på Raumyrene i 1858, var skomaker, men han laga skinnfeller også.

På museet i Sigdal finnes det en skinnfell som han har laga.

Skinna blei lagt på en viss måte, tatt ovenfra Først tre skinn side om side etter langkanten på skinnet, så to tversover og tilslutt de to siste tversover.

På den måten hadde fellen lett for å bli noe breiere opp, det høvde forresten bra at den var smalere ned mot beinenden.

Skinnfellmakerne var nøye på skinna.

Var ulla for lang, klipte de av en del, ellers hadde den lett for å løsne og falle av.

Det første skinnfellmakeren gjorde når han kom til gards, var å ta skinn for skinn og bløyte i saltvatn.

De gikk over skinna fleire ganger.

De duppa ei fille i saltvatn og smurte utover på innsida.

Skinnet rulla de ammen og lot det ligge mens de smurte neste skinn, og slik holdt de på omatt og omatt.

Så fulgte lutinga.

De kokte seg lut av oske, duppa skinna i lutvatnet og renska av det lause på kjøttsida.

Det skulle ikke så lite lut til.

Deretter kom reiinga, det var et hardt arbeid.

Da hang alle skinna på ei rå eller i ein tom (ei snor).

Skinnfellmakeren tok ned ett og rulla det sammen til en tull med ulla inn.

Denne tullett satt han med på fanget og tok til å "vir og gnu".

Han begynte i den eine enden og tok tak for tak innover.

Det var arbeid som fikk ut svetten.

Det måtte være varmt i rommet skulle skinna tørke passe fort.

tilbake til 1995-2 startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 31