Småstubber.

Engebret Hoffar la så fram for retten på Hovland neste dag, et brev som begynte slik:

"Gud størke Retten!"

Som vi tvende fattige skattebønder neste afvigte 19. juli, (da retten var på Hovland sist) var innkalt ved muntlig varsel av den dannemann Hans Hovland å møte på Pausåsen, hvor vi comparerede og der opvartede til solens nedgang, men som man da ingen fornam - enten av rettens bivånere eller saksøkere, passerede vi vår vei tilbake hjem igjen, av hva årsak sådanne påfunn anrettes, kan den enfoldige ei begripe.

Dog fornam vi ved samme vår hjemkomst at dommeren har utstedt en "laigdag" av ovennevnte dato fra Hovland, hvoruti det sies at retten ikke kunne "anfangis" fordi vi ikke møte på Hovland til rettens settelse.....

Han nevner videre at han og Reiar ikke var pliktige til å møte, de var innkalte til å møte på Pausen.

Heller ikke Rasmus Vad møte, sier de, han hadde heller ikke fått lovlig stevning.

Så de meiner at denne "laugdag" er pådømt dem på en "urettelig" måte.

Hadde de forstått at de skulle møte på Hovland, så hadde de vel spart utgiftene ved saka, for de akta og holde seg til delet som blei gått opp i 1692.

Dommen faller slik:

Da Hoffarbøndene har rydda innpå Hans Hovlands eiendom, har han rett til å høste den delen av rugen som er sønnom linja de merka av ved å hogge i trærne på begge sider.

Så kommer det i tillegg at de ved å rydde innpå hans eie, har påført han denne saka.

For det skal de betale han 6 riksdaler inna 15 dager.

(Dommen er avsagt av

P. C. Schouberg)

"Fasisen "

I Yttrelands dager i Kolsrudskolen var det ei jente som hadde bry med å greie regnestykkene sine.

Samtidig var det strengt forbudt å bruke fasit.

Det var bare lærerne som hadde lov til å bruke den når de skulle kontrollere regnestykkene.

Denne tida var det vanlig at elevene hadde mye heimeregning som så blei "hørt opp" og gjennomgått på skolen.

Så kom turen til denne jenta under høringa.

Men det var ikke svar å få av henne.

Yttreland spurte flere ganger etter svaret på regnestykket, men det kom ikke en lyd fra jenta før hun satte i å gråte.

"Er du syk, kanskje?" spurte læreren.

"Nai."

- "Ja, hva er det så?" -

Svaret kom med gråtkvalt stemme:

"Je har glømt att fasisen min."

(Halvor Kvisle 1918)

Spurning

Det sto ein mann på donkelonken og ropa inn te 'n Laribjønn:

 "Kast heftingen og ta att skjeftingen, dustingen vil reise me bustingen min."

Dette betyr:

Det sto ein mann på låven og ropte te sønn sin:

"Sett ne ongen, ta kniven, ein skrubb vil reise me grisen min".

(Kristen Vika 1946)

Ivar Mollerud fortalte fra han var guttonge at han og søstera Marie plukka blåbær og solgte til Stubfrøknene,

"Kaja" og "Cilla".

Det var stas å få gå dit med bær, for der vanka det kaker.

Det var ikke så gromt å gå til prestefrua med bær, for hun pruta på prisen.

Det var 10 øre literen, det var gjengs pris.

Men frua ville ha bedre kjøp.

Mari herma etter henne:

"Kunne det ikke bli for syv denne ene gangen?"

Brennevinshølet sønst i Narumsjordet, opp for riksveien, har navnet fra den' tida det blei ulovelig og brenne heime.

Det var ein som dreiv for seg sjøl og brente der nedi brenne-vinshølet.

(Ole og Magnhild Narum)

Det var fire deler i Huken, Ragne - Huken er nederst, sø - Huken som nå er en del av Evenstad, mellom - Huken og nord - Huken.

Det var ingen kjøreveig til Huken, bare en gongsti som kom gjennom tonet i Hervik.

Der måtte de bære kistene ned til fjorden når noen var døde.

Det var ikke til å kjøre sommerstid.

(Arne Ødegåd, Johannes Hervig, Kr. Evenstad)

tilbake til 1995-2 startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 23