|
Veien opp Grågalten blir beskrevet
som en "saare slem vey som gikk ende op".
Vel over høgda red de etter
"en liden elff (elv) kallis Rødaaen", forbi Emmerudtjern som her blir
kalt "Ingelbritz klem".
Vassaassbygden
Så kom de til "it bygdelaug
heder Vassaassbygden, vdj hulleken verit skiøne gaarde vdj gamle dage
och er nu mgen vden nogle ødegaarde, oc komme wi til en ødegaard heder
Vaslj
 (Vasslia), liggendis paa den venstre haand, heder Eger vand.
Som vi har nevnt ble hele
Greenskogen liggende øde etter svartedauen i 1350 og nå, snart 250 år
etter, var nok ikke alle gårdene kommet i drift igjen.
Det store vannet som her
ble kalt Eger vand er Løvnesvannet.
(Eger vand etter gården
Eikje. som i gammel tid gikk innover her.)
|
Veien mot Lyngdal.
"Saa droge wi langs met
Eger vand hen ved 1 fiering ved enden om dette vand til it veyerskild
som løp i sødoust hen til Vassass kirkee liggendis ther fra 3 pilskud i
sudoust.
 Och er øde."
Som vi ser var biskopen
bare 3 pilskudd unna kirkeruinene på Vatnas, ingen red forbi på veien
mot Flesberg.
Men biskopen har notert
litt om kirken slik den ble brukt i katolsk tid.
Han nevner at den ble brukt
3 ganger i året. vår og høst, og på sommeren St. Bodolfus,
(Botolfs-messe) og da var det en stor høgtid.
Botolfsmesse var den 17.
juni, og fra 1276 var dagen lagtingsdag i hele Norge.
Fra veiskillet til Vatnås
drar Jens Nielssøn med følge videre mot Flesberg, like før kommunedelet
nevnes en. liten episode.
Biskopens hest snublet og
biskopen holdt på falle over hodet på hesten, og hatten hans falt av
ham.
Det er da skrevet videre i
opptegnelsene.
"Thj det vaar en saare slem vey, hest och wi haffte en
ond vey offuer Graagalten".
Ved delet til Flesberg
skulle sognepresten møte med sine skysshester, men han var ikke møtt
opp, de red da en stenet og bløt vei fram til Letmolia, der presten var
med sine hester.
Der gav bispen Knut Grasvik
lov å dra hjem, mens herr Peder ble med til Flesberg. |
