Opprydding etter reformasjonen

Kort om reformasjonen:

Kong Kristian 3. lovet i den såkalte Norgesartikkelen i 1536 at Norge heretter ikke skulle være noe selvstendig rike.

Samtidig innføres den lutherske lære, paveveldet er slutt, kongen overtar makten og kirkens gods, som var store verdier i sølvskatter og landeiendommer.

Reformasjonen var dårlig forberedt i Norge. og først i slutten av århundret var dette trengt ned til folket.

Selv om det var gått endel år siden reformasjonen, da den lutherske lære ble innført var det nok enda mye å rydde opp i.

Som predikanter var mange prester dårlige, og det kunne nok vanke en advarsel om forbedring.

Prestenes drikkevaner og usedelige liv og levenet var et stort problem i Jens Nielsøn's tid.

Hvor stort dette problemet egentlig var, viser et kongebrev i 1593 til biskopene og hovedlensmennene om akkurat dette.

Engang måtte en ung prest love biskopen å ikke gifte seg med noen "beryktet" kvinne.

En annen nektet lenge å preke på langfredagen, og en prest som var vrangvillig mot biskopen, gjorde offentlig skandale ved å kaste altervin i ansiktet på kirkevergen.

Den smale sti som prestene krevde at allmuen skulle følge, vandret de nok ikke alltid selv.

Men heller ikke allmuen slapp unna biskopens skarpe blikk.

På Modum idømte han noen tømmerfløtere kirkestraff fordi de hadde forsømt gudstjenesten

" nu på Vor Frue dag forleden",

og istedet hadde fløtet bord og tømmer til Bragernes.

Som energisk visitator og en god iakttager fikk Jens Nielssøn et inngående kjennskap til sitt stift, dets presteskap, borgere, adel og allmue.

Han hadde, som vi har sett, et skarpt blikk for mangler ved de kirkelige forhold, men hans forslag til alminnelige reformer fant bare liten støtte hos myndighetene.

Desto mer utrettet han ved sin personlige virksomhet.

Biskopens reiser

Biskopens reiseplan ble sendt ut til prestene på forhånd, dette var lenge før postverkets tid, så budet ble sendt med tilfeldige reisende, eller også ofte med biskopens landbønder.

I innlandet foregikk reisene som nevnt med hest og presten skulle da møte med "friske" hester midtveis mellom preste-gårdene.

Å unnlate å møte biskopen var en stor forsømmelse.

På prestegården samlet presten bygdens beste folk, men ofte var ikke utvalget så stort utover bygdene.

I større og rikere bygder, der det kanskje bodde adelige slekter var disse selvskrevne gjester.

Det beste værelset sto selvfølgelig til biskopens disposisjon i prestegarden, det såkalte "herre-mag".

Men enkelte steder var nok husværet for gjesten så som så.

Fra en prestegard i Solør vet vi at bispens værelse var mørkt, det røk av skorsteinen, og det ene vinduet var slått ut.

Der måtte da den gamle biskopen overnatte i januar måned.

En eiendommelig skikk var at bispen ved avreise fra prestegården ga en sum penger, ofte en daler til prestefruen for bryderiet de hadde hatt.

Men det hendte også at biskopen mottok gaver til sin kone eller barn.

Jens Nielssøn skrev stadig til sin kone "mor Anne" på sine reiser, og han fikk jevnlig brev fra henne.

Til tross for 32 års aldersforskjell må det ha vært et kjærlig forhold mellom ektefellene.

I 1595 kom biskopen på besøk til Sigdal, og fra denne reisen er det nedtegnet en detaljert beskrivelse.

Jens Nielssøn hadde to ganger tidligere besøkt bygda her, 'i 1575 og 1581, men fra disse reisene er ikke hans opp-tegnelser bevart.

Biskopen hadde med seg sin egen skriver.

Oluf Børgersøn, som senere ble sogneprest i Trøgstad.

Disse opptegnelsene er den første detaljerte reisebeskrivelse som vi kjenner til her i distriktet, og de ble utgitt i boks form i 1885.

tilbake til 1995-1 startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 23