Der lå den ikke aleine, for der var skråtobakken, kniven til å karve med, og så pipa, den krokete skråtobakkpipa med oljekopp under hodet, og så fyrstikkasken da.

Så var det kamferdropsen.

Det var ikke fritt for at det var noe tobakkaske iblandt.

Den har lett for å henge ved dropsen, og det hendte nok når han tok fram en drops med klypa og ga til en onge på besøk, at mora fikk lurt den til seg for å ta den med heim for en nødvendig vask før ongen fikk smake.

Vi er ikke ferdige med det vesle skåpet.

Jeg kom engang til å si som så at det vesle skåpet var fint og godt laga.

Det var ikke for å skryte, det var sant. Jeg likte det.

"Jasså, du likar detta skåpet?" spurte han.

Ja, jeg kunne ikke nekte for det.

Mer blei det ikke sagt.

Da han så var død i 1940, kom det beskjed fra Gamlehjemmet om at det hang et skåp der til meg.

Han hadde sagt fra til jentene der, at det skåpet skulle jeg ha.

Jeg syntes ikke at jeg kunne gå bort og hente det på det grunnlaget.

En dag kom likegodt jentene bærende med det.

Det har nå plassen sin på kontoret mitt.

Jeg bar fram det som var hendt for lege Paul A. Larsson, en av arvingene, og sa fra at var det så at noen av dem ville ha det, hadde jo jeg ikke noe krav på det.

Men nei, jeg skulle ha det.

Det som gjør denne vesle tingen så artig, er at det fullt ut er laga av ett par hender, snekkerarbeidet, malinga og ikke minst lås og hengsler med den støpte messingnøkkelen.

Det er nå over hundre år gammalt og minner om en av de sjøllærte handverkerne her.

Småstubber.

UNDERJORDISKE

Erik Stavanesodden og spellemannen Kittil Leirsplassen gikk julebokk til Enderud.

I tonet der fikk de se 4 - 5 personer som kom imot dem.

Erik og Kittil smatt bakom fjøset for ikke å møte dem.

Midt framom fjøset gikk den fremste overende, den andre stupte over han igjen, så tilslutt lå de der i en haug, - og dermed var de borte for godt.

Karene leita rundt etter dem, men de så ikke noe mer til dem.

Җ

Mens Erik Stavanesoddens morbrør var smågutter og gjette oppi fjellet, fikk de se underjordiske som smidde ljåer inni el bergklype (bergkløft).

De drog smiubelgen og deisa og hamra på stål og jern så det lydde lang veig.

Җ

I Guridalen, mellom Stavanesodden og Gubberud har i gammal tid ei kvinne som hette Guri drept seg.

Der spøker det.

Engang Elling Stavanesodden hadde vært til Steinar Enderud etter en plog, kom han gjennom Guridalen om kvelden.

Elling fikk da se Guri sitte på en stein med hodet i fanget, forgremmet og ulykkelig.

Han såg tørklesnippene på hodet hennes slik hodebunaden var i Krødsherad før.

Da han var kommet litt unna, tok skrekken ham.

(etter Andreas Mørchs opptegnelser)

Så var det den nye presten som Ole ikke likte.

Da sogneprest Skard fortalte om besøket på Gamlehjemmet, kom jeg til å spørre om de hadde vært i snakk om barna, så som dattera Ingeborg, og særlig sønnen Kittil som reiste til Amerika heilt imot farens vilje.

- Nei, de hadde ikke vært borti barna.

Jeg ymta da om at det sikkert ville være godt for den gamle om presten tok opp det emnet.

Det var et ømt punkt i livet for Ole, han satt der og grublet og sørget over at han aldri skulle få se barna sine igjen, vel særlig han Kittil, som visst hadde vært grommegutten hans.

Det gikk ei tid før jeg kom innom hos Ole igjen.

Han satt i karstolen sin som vanlig og holdt på med pipa si.

Det blei litt prat om vær og vind, men jeg merka at han hadde noe han skulle ha sagt.

Det viste seg på bartene og øyebryna, de var ikke så rolige som ellers.

Omsider kom det: "De e nok ein bra kar likevæl, denna nie presten."

De hadde hatt ei lang samtale de to.

Biskop Skard sto høgt for gamle Ole etter det.

tilbake til 1995-1 startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 15