Han, som så mange andre her i den tida, så det som ei æressak å kunne betale for seg på Gamlehjemmet, da var en ikke på fattigkasa.

Ole O. Bakken hadde ei samtale med navnebroren Ole O. Klabo.

Gamle Ole hadde ikke noe imot "å komme i bla", bare alt var sant og riktig.

Denne gangen var han ikke fornøgd.

Det kom bud etter far igjen.

Nå var det korrespondenten for "Busken" Ole hadde for seg.

Han syntes de kunne skaffe seg folk som fortalte sanninga.

Og når de tok inn "slekke ongjiplingar" måtte det bli gæli.

Snart kom det han satt og verka over:

Ole O. Bakken hadde glømt å få med at Ole betalte for seg på Gamlehjemmet.

Det trengtes altså et tillegg til intervjuet.

Det kom, og alt var bra.

Det var presteskifte her, det var da Bjarne Skard tok over.

Han var ganske snart en tur nede på Gamlehjemmet for å hilse på de gamle.

Han var også en tur innom hos gamle Ole som jo ikke var så vidfarende.

Det var beina som ikke ville lystre, de var hovnet opp så han satt alltid med romslige, varme tøfler som var spretta opp på framkanten så de skulle gli lettere inn på de vonde føttene.

Snart etter at presten hadde vært der, kom jeg innom for å få en prat.

Vi var jo ganske godt kjente etter så mang ei pratestund gjennom flere år.

 Jeg merka snart at det var noe Ole skulle ha sagt, men satt og jamna på det og tenkte seg om.

Det var lett å se at det var noe han satt inne med og som han skulle ha sagt på en forsiktig måte.

Den mørkebrune, strie barten mimret opp og ned mens han løfta på de svære øyebryna som ellers, så og si, dekte de mørke øynene bakom.

Jeg tok det med ro, og snart kom det:

"Je likar inkje denna nie presten!"

"Å?"

- "Nei, je likar 'n slettes inkje."

Noen nærmere forklaring ga han ikke, og det blei ikke sagt noe mer om presten denne gangen.

Snart etter traff jeg presten.

Han var jo ny og intressert i å bli kjent med folk.

Han fortalte sjøl om denne turen til Gamlehjemmet.

"Men gamle Klabo fikk jeg ikke noen kontakt med, det gjorde Jeg ikke.

Jeg trodde vi skulle oppnå det da han begynte å fortelle, uten at jeg spurte:

- Han presten Welhaven va nok ein rar kar. -

Så? - spurte jeg, her var det kanskje et emne vi kunne få noe ut av. -

Ja, nå 'n hadde eti, så rumla 're så rart i magan på 'n.

- Så var vi ferdige med det."

Noe nærmere kjennskap blei det ikke av den samtalen.

Jo, det var blitt mange pratestunder inn hos Ole gjennom åra.

Det vesle skåpet hans, som hang på veggen malt i bondrødt og -blått, med lås og messingnøkkel, alt gjort egenhendig i yngre år, hadde som sitt eneste innhold ei litersflaske med konjakk.

Nøkkelen hadde han i nattbordskuffen.

Men det var nesten uråd for ham med de ustøe føttene å nå opp og låse seg inn i skåpet.

Derfor satt jeg ikke lenge før han var nedi skuffen etter nøkkelen.

"Du får låse opp og ta fram flaska, da!"

Stri i låsen var skåpet, en trengte nesten å ha smedklype til å vri om nøkkelen.

Men opp kom den vesle døra, ut kom flaska, korken blei lirka ut og jeg leverte flaska til eieren.

"Du får ta `rei ein du au idag!"

Takk, men det fikk jeg spare, han fikk heller ta to, ein for oss hver.

Det blei gjort.

Det tok ikke lang tid før han kunne supe dråpene ut av skjegget og levere meg flaska og glaset igjen.

"Du får kørke godt!"

Det blei gjort, flaska var for lang til å stå i skåpet, den måtte ligge. Det trengtes omhyggelig korking.

Skåpet blei låst og nøkkelen forvart i nattbordskuffen.

tilbake til 1995-1 startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 13