PRESTEN

"Ja, de e 'kje mange je ha snakka så likete' me, tå ukjente følk, som presten Welhaven.

De va slekk i den tia at ein sku betale noko slags rente te presten.

Så va 're snart etter at han va kømmi te bygda.

Je va te 'n og sku betale detta.

Vi vart sittandes der og prate.

Han fekk greie på at je va ifrå Skaugen.

Han hadde ikkje vøri på Vatnås ennå, så han hadde hau te å høre hassdan de va der.

Litt etter kom dåtter hass inn.

Han førtælte de, presten, at de va ein Vatnåsbøring der og ba 'o gå etter ei flaske vin.

Ho kom me flaska og slo i ein dram te uss hver.

De va ein rekti dugeli dram.

Presten ba mei å smaka på 'n, og je kjente ratt hå 're va."

"Hvorledes synes du det smaker av denne vinen?" spurte han.

"Je syns de smakar som den beste konjakken," svara je.

Og det var konjakk.

Men da lo presten.

"Så vart vi sittanes å prate.

Dottera kom me ei ølflaske som vi vart sittandes me.

Je hadde goe stundir da, nå je fekk noko å drekke.

Snart vart ølflaska tom, og vi sku ha ein vindram te.

"Nei," sa je "De blir før mykkjy, je kunne bli full.

Og de ville ikkje ta sei ut at je satt og drakk mei full hos presten.

Og ikkje ville `re vel vara rekti fint om presten satt og fyllte mei opp?"

"Nei, det er sant det," sa han

Men vi vart sittanes, og vi tok den andre drammen.

Litt etter kom jenta me ei ølflaske te.

"Er du handverker du?" sa 'n te mei.

"Nei," sa je, "De e 'kje stort."

"Enten er du handverker, eller så er du kjeivhendt."

"Håssen kan presten veta det?" spurte je.

Jau han såg at je hadde slekke store ær på høgre handa.

"Je driv me noko smiing," sa je.

Da førtælte 'n at han hadde prøva me litt smiing me 'n va ong.

Og han hadde lært så mykkji at `n måtte smi me jarnet va varmt.

Så fekk je hau te å vri litt me presten, og sa:

"De e'kje støtt!"

"Jo, sa 'n "en må alltid smie mens jernet er varmt."

"Men nå ein ska ha i ein klinknagle, da e `re best å slå 'n i me 'n e kald," sa je.

"Det er sant," sa presten.

Og tru du mei, je fekk den trea drammen da je sto ve døra og skulle gå.

Han vart me mei like ut.

Da tok de alt te å bli mørkt om kvell'n.

Han lurte på hå veig je sku gå.

Je viste da beint over Grågalten.

"Da blir du redd," sa 'n.

Nei, je trudde nå je sku klare mei.

"Ja, blir du redd så bare syng," sa han.

Så sa nå je go'kvell, og jikk.

Med det samme vi har for oss presten tar v i også med at det var Flesbergpresten som var årsak til at hestekjøtt blei folkemat att på Grenskogen.

De gamle holdt det for å være ureint, det var hestesvette i det, sa de.

Men Ole hadde god greie på at nettopp på Grenskogen var de de første til å ete hestekjøtt igjen.

Det var i 1863 at han Gulbrand Grønset og han Per Grønvold delte en hest til mat.

Dermed la de på vegen.

Men det var nok eti hestekjøtt før også, uten at folk skulle vite noe om det.

Det gikk ord om at karene i Li kjøpte hester til bjønneate, men tok det beste av kjøttet til mat for seg sjølve.

Ja, gamle Gunbjørnsen, de kalte, åt hestekjøtt i gammal tid, så folk halvtom skydde han for det.

Men etter at folk fra Grenskogen hadde vært i Lyngdalskjørka og hørt Flesbergpresten fortelle at de åt hestekjøtt i prestegarden der, blei hestekjøtt mat for folk att.

tilbake til 1995-1 startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 9