Ellers hadde de smale hjula lett for å skjære gjennom det gamle veidekket når det var bløtt.

Ole var en av de få som hugsa Grimesundsmeden, Peisjordingen de kalte.

Han hadde jamvel vært hos han Gullik og dattera, de budde i den vesle stua ved Grimesund på Hiåsskogen.

Det var ikke stor stas hos dem, det var heller mørklaga inne der, så vidt Ule hugsa.

Ho Kari var ikke slik at ho vaska noe videre, og gamle Peisjordingen var noe av en gris.

Det var maurtue inni stua der de var, den lå under en benk der. Men de lot den være i fred.

Det var slik rau skogsmaur de hadde som et slags husdyr.

Han hugsa så godt da kjøpekøla, steinkøla, kom. Det var omkring 1875.

Han hadde smia bare med trekøl før. Men da steinkøla kom likte han den bedre, og aller helst når han skulle sveise og lage egg.

VATNÅSKJØRKA

``De e'ra ikkje noko større å førtælja om Vatnåskjørka.

Je har lite og inkje hørt om `o.

Nå har je vøri te messune der, mest hällfirsenstjuge år, men je har äller hørt at de sku vara noko omframt me kjørka der.

Je har enda hørt at de sku vara skrivi noko om 'o, men de e'kje noko døm har fått veta på Skaugen, så vidt je veit!"

"Døm sku frakte klukka (kirkeklokken) over frå Kånsber.

Døm va kømmi på Glomsmyrane da isen rauk og klukka søkk i myra.

De sku vara sju sannbrødre før å ta oppatt klukka i Vatnåsmyra, men den eine sku bli att.

Han Hällstein Li hadde 'røm enda, - men de va de at ein sku bli att i myra. forts.

Da Vatnåskjøka  var ferdig og klokkene gikk første gangen, blei haugartussane arge.

De likte ikke denne skranglinga.

Det skulle vært en haugartuss i Gørrtjennåsen som ville gjøre ende på heile kjørka.

Han kasta stein etter ho.

Men så rakk den ikke fram.

Den datt ned i Grønnvolddæla.

Der ligg jutulstein den dag i dag.

Ole hadde sett den og visste stedet der den lå.

Var det onger som ikke var som de skulle være, men så ut til å bli 'rare", blei de smetta under alterkledet i Vatnåskjørka.

Mor til Ole var med en gang de smetta en onge under kledet der.

Det var noe rart med den ongen, de var redde for at han ikke skulle bli "rekti".

Det var fire av dem, to holdt oppe alterkledet mens ei smetta ongen under og ei tok imot på den andre sida.

"Ja, de vart enda mennesje tå gutten, rekti ein stor kar vart de, je hadde 'n enda i arbi, men han va noko rart vøksin."

Ole hadde sjøl god greie på hvordan de gamle nytta vatn fra Vatnåskjelda.

Han sa det slik:

"De vart henta på buttelar og hatt te og smørja på sår og verkar, på vonde armar og bein nå jikta braut, mot lus og klåe og anna utei."

KLOKKEREN

Ole tok over garden etter faren så tidlig at klokkeren i Vatnåskjørka fikk lønna si i matvarer fra hver gard.

På Grenskogen leverte de gjerne en ost hvert år til ham.

Da så Ole hadde tatt over Klabu, råkte han klokker Willumsen ved kjørka.

Nå visste Ole så væl hva de brukte å gi i "klukkartøll", men han hadde lyst til å høre det lell.

Derfor spurte han hvor mye han skulle betale.

"Far din gav meg 12 skilling eller osten," svarte han.

Ole gav ham da 12 skilling, det var han best nøgd med, for klokkeren hadde bry med å få solgt osten igjen. forts.

tilbake til 1995-1 startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 7