1995-1-3

Han var så svær til å dikte, denne samme Larsen, enda så stygg han var å se på, så halt og skakk.

Men gode tenner hadde han, de sa at han kunne bite av firetoms spiker.

"Hadde je hatt bein og hendar søm je har tennar, sku je vøri no te kar," sa han.

Fra den tida mor styra i Klabu, hugsa jeg julebordet hennes, det hun satt opp om julekvelden.

- De va ei smørbale me tre kakur på hver sie, døm låg på langsia tå borde, så 're va duka.......jamt va 're vel inkje så mikkji smør i bala, tvelar je, men de va duka hver julekveld så lengen je minns."

Ved likferda etter far hans (1868), den varte i to dager, var det stelt istand så folk fikk ligge om natta.

Det blei slik at han Per Grønvold skulle dele seng med Ole, mens Tollef Flaget fikk ei anna seng i samme rommet.

Per var gift, men Ole og Tollef var ungkarer.

Litt hadde de vel i hodet, og så blei de enige om å dra bort til det andre Klabu for å se etter jentene.

Det ville Sjur Sølvset også være med på.

De tok ut alle fire og kom til Klabu.

Der var de inne og skjenkte alle som ville ha.

Ganske snart gikk de tilbake, til likferdsgarden.

Det var ingen som syntes det var noe rart, det at karene så etter jentene, enda det var bedt lag, fortalte Ole.

I ungdommen var Ole plaga av tanneverk.

Derfor gikk han til ei kone i Bingen etter råd for det.

Jo, han skulle stikke i tanna med en trepinne til det kom blod på den.

Deretter skulle han sette pinnen i et tre han aldri kom til å se mere.

Han blei bra på den måten.

Det var to ting han hadde lagt merke til.

Det første var at "hestane e blitt større og større i mi ti".

Det var sikkert riktig nok, men det var vel mer tvilsomt med det neste:

"Men følka e blitt mindre og mindre."


1995-1- 4

SNEKKER OG SMED

Da det blei såpass til veg at de kunne komme fram med kjerre og vogn, var det flere som tok til å svarve hjul og lage kjerrer.

Reiar Lie og Ole T. Klabo, far til Ole O. Klabo, var de første som hadde kjerrer på Grenskogen.

Det var omkring 1840.

Men det blei vel 1853 før den første avisa kom oppå der.

Det var Peder Bratalien og Tollev Klabo som tinga den sammen.

Det var "Almuevennen".

Det skulle vært bare tre til i heile dalen som hadde avis da, så vidt Ole hadde hørt.

Han kunne ikke hugse at far hans noengang var arg for noe han tok seg til med, men da han fant på at han ville lage hjul, blei faren arg.

"Han va rett og slett vill!"

Han meinte at ingen kunne livberge seg med slikt arbeid oppå skogen, så langt unna trafikken.

Det var ikke svær redskap han hadde til de første hjula han laga.

Først gjorde han seg en dreiebenk ved at han tok et gammalt rokkehjul og hadde til hjul på benken.

Noen slags jern hadde han fått smia til.

Med denne benken og den redskapen spjelka han ihop de to første nava.

Så fikk han vite at Reier Grønset hadde benk.

Dermed dro han til Grønset og fikk svarva baknava.

Med tida fikk Ole gjort seg en riktig dreiebenk, og med den dreia han nava til 70 "Klabuvogner".

Disse vognene var ganske spebygde, med smalfelga hjul.

Fra 1912 var de lovlige for inntil 500 kg last.  forts.

tilbake til 1995-1 startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 5