Han var så svær til å dikte, denne
samme Larsen, enda så stygg han var å
se på, så halt og skakk.
Men gode tenner hadde han, de sa at han kunne bite av firetoms spiker.
"Hadde je hatt bein og hendar søm je har tennar, sku je vøri no te kar," sa han.
Fra den tida mor styra i Klabu, hugsa jeg julebordet hennes, det hun satt opp om julekvelden.
- De va ei smørbale me tre kakur på hver sie, døm låg på langsia tå borde, så 're va duka.......jamt va 're vel inkje så mikkji smør i bala, tvelar je, men de va duka hver julekveld så lengen je minns."
Ved likferda etter far hans (1868), den
varte i to dager, var det stelt istand så
folk fikk ligge om natta.
Det blei slik at han Per Grønvold skulle dele seng med Ole, mens Tollef Flaget fikk ei anna seng i samme rommet.
Per var gift, men Ole og Tollef var ungkarer.
Litt hadde de vel i hodet, og så blei de enige om å dra bort til det andre Klabu for å se etter jentene.
Det ville Sjur Sølvset også være med på.
De tok ut alle fire og kom til Klabu.
Der var de inne og skjenkte alle som ville ha.
Ganske snart gikk de tilbake, til likferdsgarden.
Det var ingen som syntes det var noe rart, det at karene så etter jentene, enda det var bedt lag, fortalte Ole.
I ungdommen var Ole plaga av tanneverk.
Derfor gikk han til ei kone i Bingen etter råd for det.
Jo, han skulle stikke i tanna med en trepinne til det kom blod på den.
Deretter skulle han sette pinnen i et tre han aldri kom til å se mere.
Han blei bra på den måten.
Det var to ting han hadde lagt merke til.
Det første var at "hestane e blitt større og større i mi ti".
Det var sikkert riktig nok, men det var vel mer tvilsomt med det neste:
"Men følka e blitt mindre og mindre."
