Historien om sukkersekken som jeg skrev om i "Fremtiden" for noen år siden, vidner om den saken.

Som kanskje noen av leserne husker gjalt det et veddemål i slutten av forrige verdenskrig.

Bestyreren på Eggedal gamle handelslag hadde nettopp tatt inn en 50 kilos sukkersekk fra lageret da Gunhild kom.

Sukkeret var rasjonert under den krigen også, så det var en ettertraktet vare.

Handelsbestyreren kjente godt til Gunhilds karskrefter, men nå ville han sette henne på en prøve som han trodde hun ikke ville innlate seg på.

"Hvis du greier å bære denne sekken helt opp til Finnebråten uten å sette den ned for å hvile, skal du få både sekken og innholdet," sa han.

Det var et fristende tilbud, så Gunhild tok ham på ordet i vitners nærvær.

Det ble ordnet slik at et kvinnfolk skulle være med å se etter at alt gikk riktig for seg.

For dem som kjenner til det, vet at det er en voldsom stigning opp til Finnebråten, øverst i Råenset-grenda.

Nå er veien til grenda som kjent utbedret en del, men den gang var det ingen vei å kalle, og dertil steinete og kronglete.

Fra "kremarn" og opp til Gunhilds heim ble det regnet for en times vanlig gange.

Det var om våren dette hendte og det var glatt og særskilt vanskelig å ta seg fram langs veien.

Gunhild, som da var 59 år gammel, la trøstig i vei med sin tunge bør.

Hun møtte tømmerkjørere alt i ett, så hun måtte ut i snøhaugen for ikke å være i veien.

Men hun ga seg ikke før hun hadde slengt sekken fra seg på kjøkkengulvet hjemme, uten å hvile det aller minste, så veddemålet var vunnet med glans.

"Du var vel helt utkjørt etter den turen?" spurte jeg.

"Jeg var nok litt trett da jeg kom fram, så jeg slengte meg nedpå senga.

Men etter å ha hvilt meg aller så lite, var jeg rugga den samme."

"Og så var sukkersekken din da?"

"Ja, etter ord og avtale var den nok det, men to-tre dager etter kom bestyreren på butikken personlig opp til meg og ba så vakkert om å få igjen sukkersekken.

Han kom i sukkermanko, sa han.

Jeg "tålte" synd på 'n.

Han kunne resikert slaveri og all tingen, så jeg lot 'n få den igjen, enda det var jo litt ergerlig også.

Men full betaling etter sukkerprisen fikk jeg kontant på labben, og en to-tre kilo sukker attpå."

Slik lød i korte trekk historien .....

At Gunhild har vært sprek, utholdende og et arbeidsjern av de sjeldne, er noe som det går frasagn om den dag i dag.

Hun er ikke for katten enda.

I løpet av de fem siste åra hun har holdt til på Sigdal gamlehjem, har hun en tid hver sommer tatt turen opp til "gamlestugo" si, som hun enda rår over siden hun for en god tid tilbake solgte eiendommen.

Hver gang hun besøker dette vakre stedet sitt deroppe i Råense-trenda er hun virkelig "hjemme".

Her er hun midt opp i sitt lille "rike" hvor så mange tunge tak er tatt, og hvor så mange minner fanges inn på ny.

Hver plett er så kjær.

Hver en sti og stein er så kjent.

Alle de kjente, kjære stedene over en vidunderlig vakker og mektig natur.

Kirkebygda dypt dernede, Eggedølas glitrende stryk.

Åsfossen, der den hvitskummende djervt kaster seg ut fra bergkløften.

Skredsvigs kunstnerheim som lik et lite eventyrslott kneiser der bak fossestupet, og snaufjellet vidt omkring, rammer det hele inn i et mesterverk av et bilde ......

Det er ting som ikke så lett glemmes av gamle Gunhild.....

Selv om hun har lagt de store "skippertakene" bak seg er dette staute hedersmenneske av en 94-åring slett ingen svekling enda.

Hun er rask i snunningen og i ganglaget, og stram og rett i ryggen som en ungdom, og er det det om å gjøre, så kan hun ennå foreta spretne dansetrinn for oss.

Hun hører ganske bra, og er svær til å lese både aviser og bøker.

Håndskriften hennes er som den skulle vært prentet av en god og stø lærerinnehånd.

Fingrene hennes er så sprellende myke som en fiolinspillers.

Hun er en ren mester til å strikke, og bundingen øker fort under hennes rappe fingrer.

Hun tar imot mye strikking.

I løpet av siste vinter strikket hun for 200 kroner forteller hun.

Vi var nettopp ferdig med vår samtale da gongongen til middag lød.

I all hast fikk jeg knipset et bilde før hun lett på foten trippet inn til bordets gleder med et muntert:

"Ja, du får ha det bra, og hels heimatt, og så blir det vel ei lekse i bla igjen da."

T. H-n.

tilbake til 1994-2`s startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 31