Andreas Mørch forteller:

Det hendte at barn forsømte skolen fordi de hadde tannverk, men skoledagbøkene nevner lite om det.

Ofte satt ongene med tårevåte øyer og verken herjende i tennene, det kan de gamle fortelle om nå.

Det var haken med tannverken at det var vanskelig å føre bevis for den, så sant det ikke var begynt å hovne opp.

Det var lett å skylde på tannverk hvis det var noe ongen ikke hadde lyst til å være med på, enten det var arbeid ute eller inne.

Men så var de vaksne alltid på vakt:

"Du har ikkje tannverk!"

"Hå jau, -du sku bare kjenne du, håss de flig og riv i kjakan!"

Det kunne bli lange ordskifter ut av det, og de fleste gamle i dag har sjølve opplevd slike mange ganger i barndommen, det "å sjille på tannverken".

Misbruk førte med seg mistanke, denne kunne svi nesten like ille som tannverken sjøl.

Det var hardt når de vaksne ikke ville tru deg når du virkelig sleit med de iltre smertene som du ikke øynet noen ende på.

Chr. Skredsvig nevner i "Svens Hjemkomst" at Gunnar kunne ei kønst med å lese bort tannverken.

Det var noe med to pinner som en kiler fast i en granlegg, men aldri fikk de vite noe mer, "for han er så lønsk, Gunnar".

I svarteboka på Hovland i Eggedal står det: for tande Pine.

Skriv disse ord Paa et støcke Papir og Læg paa tanden udt Ragen Ragen see Ragen Ragen udt  Ragen Ragen see Ragen Ragen udt Ragen Ragen see Ragen Ragen.

I Eggedal var det ei som kunne mer enn andre når det gjalt å døyve tannverken.

"Ho les hell mulla noko, så tok 'o på kjakan, utapå den sjuke tanna me eine nevan og såtok 'o i peisla me den andre.

Og tannverken vart borte."

"Døm bruka vatn frå Vatnåskjelda mot tannverk au."

ET 50 - ÅRSMINNE

Av Arnstein Lien

Arnstein Lien, sønn til Carsten Lien, har sendt oss avisutklipp fra åpningen på museet den 11. juni 1944.

Dette finnes også i møteprotokollen til museet, men der står det også at den offisielle åpningen fant sted den 29. juli 1945.

I 1944 var Norge et hærtatt land, og verdenskrigen raste i all sin gru på mange fronter.

Nettopp i dette året markerte Norsk Folkemuseum sitt 50-års jubileum.

Alvoret i situasjonen kom klart til uttrykk i jubileumstalen som museets styreformann holdt:

"Vi har noget å verne om i denne natt, noget som er blitt oss mere og mere dyrebart efter som tiden har gått og faren for at noget kan tilstøte det som er betrodd oss, har øket."

Det samme året ble Sigdal og Eggedal Bygdemuseum åpnet, og også ved dette høvet var det naturlig at det nasjonale perspektivet kom fram.

Reidar Kjelsberg som representerte Norske Folkemuseers Landsforbund sa det slik i sin åpningstale:

"Vi har sett det alle disse årene at ord som har falt så selvfølgelig før, no på en merkelig måte er blitt levende for oss.

Når fedrelandet nevnes no, er det som det renner noe varmt nedover ryggen på oss.

Fedreland, hjem, historie er blitt noe som varmer oss, og når Bjørnson taler til oss om Norge som en mor, da ligger det virkelig noe opprinnelig talende i dette."

50 år er gått.

I vår del av verden lever vi i fred og frihet.

Museumstanken har kanskje fått et annet innhold i våre dager.

Vi lever i en tid med raske forandringer, ofte makter vi vel ikkehelt å følge med i det nye.

Vi kan føle behovet for å finne tilbake til røttene og stoppe opp ved verdier som tidligere generasjoner har skapt.

I år er det altså 50 år siden Sigdal og Eggedal Bygdemuseum ble åpnet.

Et gammelt nummer av Buskeruds Blad bringer oss tilbake til den 11. juni - den store dagen:

"Været søndag var som bestilt for anledningen.

Junisolen flommet over dalens grønne marker og velstelte gårder, og et stort norsk flagg smalt friskt i vinden over de smilende bjerkene og over museumsbygningene på "Verkenstomta".

Naturens skjønnhet, de gamle trauste husene, de ikke så få bunadsklædte kvinner og den gode orden og ro som hvilte over hele anlegget bidrog til å skape den rette stemningen, en stemning som ytterligere ble understreket ved den nasjonale musikken som møtelyden ble tatt mot med av folk fra Spellemannslaget i Sigdal med Stubberud i spissen.

Først tok de fremmøtte en rask rundtur omkring i de gamle stuene, hvor det falt mange beundrende og begeistrede ord om alt det gamle og interessante som var å se.

Og så gikk det slag i slag, dels ute, dels inne i storstuen i "Eikjebygningen" med taler, sang og musikk.

tilbake til 1994-2`s startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 19