TYSBAST

I nedre Sigdal nytta de tysbasten til å baka trekoppar med, forteller Tron og Martin Skatvedt i 1968.

Det var i stella for bresk, tysbasten var så mykkji sterkare.

OM TENNER

Truls Ørpen fortalte at ei felt tann blei kasta i varmen, i peisen eller ommen.

Barnet sa fram:

"Mus, mus, gje mei ei beintann i stella før ei gulltann."

Tjenesteguttane ørta jenta me at fekk ho ongar, så va 'røm sikkert både barbeinte og tannlause.

Og jenta så vill! (sinna)

Ho skjønna ikkje, fortalte Gunhild Finnebråten.

Breie framtenner gjorde at en var "breitent og godhjerta".

Uttrykk som "å ha tenna på tørk", er kommet inn i bygda i seinere år.

Her kunne de nytte uttrykk som

"rottekjefta" eller "ikønnkjefta".

Underbitt nemte de for frambett, så for en mannsalder sia.

Den som hadde svære, taggete - gjerne gule - tenner sa de var hestetent.

Barn med små tenner som snart skulle felles, var musetent.

Det er mange eldre som har fortalt om hvordan de prøvde å bli kvitt mjølketenner som var vonde.

Det var å sette ei rennesnuru på tanna med en solid tråd, feste tråden i dørklinka på ei dør som slo ut og så stå der og gape til en uforskyldt kom og åpna døra .

Da måtte tanna med ut.

Et fiskesnøre av hestetagl var sterkt til slikt bruk.

Å slutte seg til et menneskes karakter etter tennenes farge er ikke kjent herover.

Men det var vanlig oppfatning for 70 år sia, at de kvite tennene var mindre holdbare enn de gule, og råtna opp før disse.

De gamle fiskerne beit fisken over nakken og drepte den, det trengtes tenner til det.

Anders Svarverud i Sigdal, fortalte fra Fjøslia da han var der i slåtten, at de hadde raka tryte (abbor) til middagsmat.

Anders hadde dårlige tenner og måtte ta vekk finner, taggaer og bein.

Karene i Fjøslia la heile tryta mellom to flatbrødbiter og "kruste i sei alt, ikkje hugu, men alt de andre".

På Sole i Eggedal er det en kubbestol med atskillige mjølketenner i setet.

I endeveden på framkanten er det slått inn ei rekke med tenner.

Det kan være gjort for omlag 130 år sia.

I Sigdal kasta de tennene på varmen for å være visse på å få att nye.

De passa nøye på dette for 70-80 år sia.

Barna fikk ei treskei så de kunne "gomle" på skaftet eller bladet.

"Ongane kleia i tennane (gommene) før døm kom fram", sa de gamle.

De va snakk om alminneli tannverk og gikt-tannverk.

Den siste va slekk:

Han va borte litte granna, men så visste 'n ikkje tå før 'n flaug atti, så va 'n borte litte granna, og så tok 'n atti igjen.

De va inga rå før den slags tannverken.

(Ingeborg Reistad)

Andreas Mørch forteller:

Jeg var med da Knut Flåganbråten var hos oss for å se på en gris som ikke ville ha maten.

Han fant snart ut at grisen hadde tannverk.

Vi hadde ei lita heimesmia tang, jeg har den ennå, som han fikk låne.

Den svarte holtanna måtte ut, og det kunne folk høre i vid omkrets, det gikk ikke stille for seg. Men grisen kom seg.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 17