|
Han hadde fønni 'o gvælt (hvelva) i Jønnemirlia. Grita va vid i båtten. Mett (midt) på va 'o smalare, men så vart 'o vidare opp. Vi bruka denna grita te å varme låg te kuine i, sea vart 'o borte. De va denna Svartedauen som jorde enne på følka oppå der, alle dø ut.
Døm ville se te å kåmmå sei te bigdars me buskapen og dreiv ihopp frå alle gardane og drog ne'over. De va ei stor dreft, da den fiste kua va i Sundstonet, va den siste på Iksnebrekk. På Iksnebrekk gjikk ei ku ukse. Døm snakka om å iksne kua nå 'røm va te ukse me 'o i gammal ti, defør ske Iksnebrekk ha fått namnet.
Jørand Ulberg fortalte at Jon Bjørnsen Tveiten (f. Haugen 1843) døde av tannverk. Det blei da i 1853. Je såg førresten 'n bestefar braut tor sei ei tann me bare nevane. |
Han hadde ein veggbit (hjørnetann) som va så vond. Nå hadde 'n slekke svære fingar, rekti som ei tong va 're, harde og sterke. Så sette 'n klipa (fingerklypa) på denna tanna og rugga 'o att og fram. Og te slutt hadde 'n tanna ute au! (Engebretsen, Hamre) "Døm vart mest hugugælne nå 'røm fekk tanneverk," fortalte Ole E. Lie på Grenskogen. Ho Helene Lie veit je ein gong måtte te ein "tannlege", de va visst ne'i bygda,
Denne truga 'n ne jamsis tønna og vrei te 'n hadde fått godt tak. De va så 'o hølt på og uvetta veit du. Når de gamle snakka om tannverk, kunne de bruke sterke ord:
Det var vanlig at de gjømte på tennene, de skulle være med i kista når livet var slutt. Så vidt vi veit gjalt det bare de "vaksne" tennene, ikke mjølketennene. |
|
|
