BAZAR

I Buskeruds Blad den 26. februar 1897 finner vi dette:

I Sigdals Sparebanklokale afholdes Bazar førstkommende Søndag og Mandag til Indtægt for et af Kringstad og Reistad Sangforening indkjøbte Orgel. - Foredrag med Lysbilleder, Skuespil, Sang og Musik og festelig Sammenkomst.

Det er selvsagt, at Sigdølerne møder talrig frem og yder Bazaren sin Støtte.

SKURV

Skurv ser det ut til å ha vært mye av i bygdene herover for godt og vel hundre år sia.

Hos noen tok skurven helt overhand, og om de med tid og stunder blei helbreda, så var håret delevis vekk og hadde vanskelig for å gro igjen.

Skurven setter ekle sår og skorper, gulaktige og lukter ille.

Denne sjukdommen kom mye av ureinslighet.

Et skurvet hode var det motsatte av reinslighet.

Var de oppmerksomme på skurven i tide og gjennomførte streng reinslighet, kunne den tas ganske fort, men de som blei heilt befengt med sjukdommen, trengte et sjukehusopphold på ca 300 dager for å bli heilt bra igjen.

(1869) Klåen kunne de bli kvitt på noen dager, men til skurven var det snarere år som trengtes til helbredelse.

Derfor var skurven så ille omtalt av bygdefolk, den var ei ulykke og en fornedrelse, mens klåen var noe Taskeri" som bare satt i huden!

Det var, som sagt, en fornedrelse å være skurvet, og enda skal det være bygdegutter i våre daler som med vilje lot seg smitte av skurv for å slippe soldattjeneste!

Ved sesjonen i 1867 møtte det fra forskjellige landsdeler, Sørlandet, Øst-landet og Vestlandet, 1902 mann tilsammen, av disse var 35 skurvete.

Fra Hallingdal var det ialt 127 mann og av dem var det 12 med skurv.

Sigdal (med Eggedal og Krødsherad) hadde 58 mann og av disse hadde 4 skurv.

Resten av Buskerud stilte med ialt 378 mann, og av disse hadde bare 4 skurv.

Eilert Sundt kommenterer dette på denne måten:

Det viser sig jo her, at Hallingdalen og dens Nabobygd, Sigdal, virkelig udmerke sig i Rækken.

Men med Hensyn til den Mistanke som er yttret, skulde jeg nok Ønske, at nogen vilde ta for sig og undersøge Navn for Navn om ikke kanskje de 16 skurvete Mannskaper der mest tilhørte fattige Huse, hvis Sult og hele usle Levemaate kunde være tilstrækkelig forklaringsgrund.

Det kunde være en Æressag for Ungdommene i de Bygder at faa bragt dette paa det rene.

HELGE HALVORSEN MEDALEN

er en av gamlekarene som det går mange historier om.

Han va født i 1769 og blei gift med Margit Amundsdatter Grønhovd i 1793.

Det var denne Helge'n som rista skinnfellen da nordmennane kom med drifta gjennom tonet i Medalen, og som det er skrevet om i "Under Norefjell" nr. 1 1988.

Helge og Tor Medalen fortalte i 1936 at gardane i kjørkebigda røja sei grasingar nordi Buinmarkine.

Han Helge Halvorsen kunne fått førvist døm før detta, døm hadde børi sei ille åt, førbrøti sei.

Døm visste at nå 'n fekk fill (fyll) i sei, så jekk 'n me på å're sku vara.

På tinget fillte døm 'n opp da saka sku fram.

Da fekk døm sett sei rekti godt fast.

Dei som hadde heimseter, fekk hall rett, dei som inga heimseter hadde, fekk full seterrett i 14 vikur.

Detta va gardar i Kjørkebigda.

Han Helge va noko før sei sjøl, han høvla skinnbroka denna kar'n au.

Han sintes broka va før stiv, så sku 'n høvle tå 'o noko.

De gjikk ikkje så bra, han høvla like ne'i skinnet.

tilbake til 1994-1 startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 21