Senere udbraktes skåler for Stortinget og for 17. mai-foreningen af T.S., for kvinden og Krødsherred af K. Skatvedt og for Sverige, 17. mai-foreningens bestyrelse og J, Moes minde af A.W.

Den sidste skålen slog meget an; thi der var mange tilstede, som endog havde kjendt Moe personlig.

Den 19. mai reiste Wamraak til Helgelandsmoen for å begynne "rekruttøvelsene".

Han hadde gjort seg håp om å slippe, men legene bestemte noe annet.

Nå var Wamraak, bortsett fra noen korte turer, vekk fra Krødsherad fram til midten av september.

Småstubber

Gulbrand Hagen (Gulbrand Kristiansen fra Mehreneie i Lier, g.m. Marte Kristoffersdtr. Plassen, her) rudde og bigde i Hagan.

Han vart plassmann under Finnerud.

Han dø i Hagan og enka etter 'n, ho Marte, fløtta te Finnerud.

Sea har de ikkje vøri plassfølk i Hagan.

Han Gulbrand fekk rudd så mikji, han hadde to kuir, og den eine tå `røm fødde døm me å lauve og større.

Døm hadde størrhus ve Metjenn.

Han Gulbrand skaffa se handskjellingar ve å sanke tirirøttar og frakte ne te Reistad og brenne tjiru, Han selte da nokon tinnur tjiru hvert år.

(Anders E. Finnerud 1928)

Nis (nyser) ein tre gongar etter ein'an me de samma ein kjem opp om mårån, kjem de fremmen te ein om dagen.

Likeens kjem de fremmen vess ein slepper ne nokko. Slepper 'n ne ein kniv, kjem de karfremmen og slepper 'n ne ei søllskjei, kjem de kvinnfølk-fremmen.

(flere kilder)

Kleiar ein i høgre auge, "learauge",

kjem 'n te å le.

Kleiar 'n i venstre auge,

"gråtarauge", kjem 'n te å gråte.

Kleiar'n i panna

blir 'n sinna.

Kleiar 'n under beina

kjem `n te å danse.

Kleiar 'n i baken

blir de vind.

Kleiar `n i høgre handa

ske `n få peng,

og kleiar `n i venstra

får 'n brev, ell ein rullar

og slår nevan i ein lort.

Kleiar 'n i høgre nåsåborua

har ein karmannshaug,

de kjem karmannsfremmen.

Kleiar ein i venstre nåsåborua

har ein kvinnfølkhaug,

de kjem kvinnfølkfremmen.

Kleiar `n i heile nåså'n

har 'n nåsåhau,

da ske 'n få hau på noko ganske ratt.

(flere kilder)

Det er kanskje ikke riktig å si at vi nå er inne i ei

 "spillegalskapens tid",

men det er unektelig mange og forskjellige spill som folk fristes med i 1993.

Det heter at "historia gjentar seg" og det kan nok bekreftes:

Om vi går tilbake til 1758 får vi høre at "i denne spillegal-skapens tid" krevde Jørgen Beinhoff tingsvitne.

Han spurte på tinget om noen hadde sett svigersønnen, Kristoffer Kristoffersen spille kort?

Hele tinglyden (alle som var på tinget) svarte at det hadde de ikke, og de trudde ikke at Kristoffer kunne spille kort.

Det betydde igjen at Kristoffer var til å stole på i økonomiske saker, han ville ihvertfall ikke spille bort verdiene.

Vi kan også merke oss at i 1750-åra var det kortspill om penger eller andre verdier som ruinerte folk.

Trua på at de underjordiske bytta barna sine med menneskebarn var svært sterk og besto langt framover mot vår tid.

Folk venta helst ikke lenge før de fikk barna døpt, var et barn først døpt (kristna), hadde de underjordiske mista makta til å bytte.

De kunne også vigsle og verne de udøpte på forskjellig vis, men det var ikke alltid det hjalp.

Ho Åse låg me ein liten ukressna onge.

Ei nått kjente `o de drog i ongen, han låg ne'me sia hennar.

Men ho hæla på og les Fadervår oppatt og oppatt te ho fekk godt tak i ongen sin og hølt 'n.

Men da hørde ho at de skreik ein onge ute, de va ein tusseonge døm ville ha bitta bort.

Om de da var så uheldige at de hadde fått en tusseonge i stedet for sin egen, var det nok noen som pinte og plaget barnet for at de underjordiske skulle komme og gjøre om byttet.

En kan vel med rimelig sikkerhet anta at disse "byttingene" var barn med et eller annet psykisk handikap og det er trist å tenke på at iallefall noen av våre forfedre oppførte seg slik mot barna sine, sjøl om de forsåvidt var "i god tro".

tilbake til 1993-2 startside

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 21